I dag er det 10 år siden den snille gode pappan min døde, for å være eksakt om 10 minutter. Jeg kan nesten ikke fatte at det har gått så lang tid siden han døde, og jeg savner ham hver dag.
Det siste året han levde ble han gradvis dårligere og dårligere, men jeg forstod nok ikke hvor sjuk han var før mot slutten. Mamma fortalte meg etterpå at han ikke ville vise meg hvor syk han var. De siste månedene besto av lege hjem fra legevakta ofte, og jeg var mye hjemme. Skulle jeg på fest, så tok jeg alltid med bilen i tilfelle noe skulle skje. Det siste året drakk jeg ikke en dråpe alkohol på fest. Jeg husker at andre hadde veldig store problemer med at jeg valgte mineralvann i stedet for øl eller vin. Det var ikke noe problem for meg, jeg hadde det like gøy alikevel jeg.
Dagen han døde var han allerede på sykehuset, og jeg hadde kommet meg ned til byen for å gå på jobb. Jeg rakk å parkere bilen, så ringte mamma meg for å fortelle at de hadde ringt fra sjukehuset å sagt at det gikk mot slutten. Da var det bare å hive seg i bilen og hente mamma for å være hos han. Den gangen var det ikke så enkelt å parkere på Ullevål, så jeg måtte bare slippe av mamma å forsøke å finne en plass. Jeg klarte heldigvis det ganske raskt, flaks.
Når jeg kom opp på rommet hans var han delvis bevist… Mamma sa til han at jeg var kommet, og han svarte ja å glippe så vidt med øynene. Jeg gikk bort å ga han en klem, og etter slappet han av. Da var de han var mest glad rundt han :o)
Pappa hadde indre blødninger i tarmene pga bla blodfortynnende tabletter m.m. Hadde han vært friskere i kroppen ville legene kunne ha operert for rette opp dette, men det var desverre ikke mulig. Så pappa blødde helt enkelt i hjel. Jeg satt ved siden av sengen hans, og kjente lukten av blod som etterhvert ble ganske sterk. På et tidspunkt måtte de vaske og stelle han, men det varte ikke lenge før lukten kom tilbake.
Jeg husker at jeg ble veldig irritert og lei meg over sykesøsteren som satt inne sammen med oss. Hun var veldig ung, og hadde nok ikke vært i yrket så lenge… til hennes forsvar. Pappa hadde “lurt” oss en gang hvor vi trodde at han døde, men tiden var ikke inne enda. Da begynte sykesøsteren å prate om hva som kom til å skje etter at han var død, og det var noe hun godt kunne ha ventet med. Jeg er sikker på at han hørte det hun sa, og det gjorde meg veldig opprørt.
Det var godt å kunne sitte der sammen med han å være med til slutten. Jeg tror at det gjorde at jeg tok hans død mye bedre enn jeg noen gang hadde trodd jeg ville. Vi var veldig nære hverandre, og jeg husker at jeg som barn/ungdom fikk panikkfølelser ved tanke på at han og mamma for del skulle dø. Jeg kjente egentlig en lettelse over at “han” fikk slippe mere plager, for han hadde det ikke så godt i den syke kroppen den siste tiden.
10.11.2000 var en mild november dag, ikke lik i dag som det snør ute. Litt senere i dag skal jeg dra ned på gravlund for å tenne lys for han.
Ja savn og smerter etter og mistet noen uansett hvor lang tid det er siden, er tung og bære. mista bestemora mi for 25 år siden, men fortsatt savner jeg henne masse:)
Ja off dette er så trist. Mistet min far og mann for 12 år siden, de døde med 6 mnd mellomrom, det var helt forferdelig , men man blir igrunnen sterk av en sånn tragedie. savnet er størst når det er noe som gjelder ungene, for.eks. når noe fint skjer i livet deres, da skulle eg ønska at far var der og fikk oppleve det samme som eg gjør.
Ha en fin fin dag videre
Allis: Det måtte ha vært tøft. Det er ille å miste en far, men å miste livspartner og ektemann er virkelig tøft. Det er som du sier man blir sterk av tragedier… man må det, kan ikke bare gi opp. Det er utrolig hva man klarer når man må :o)