Satt å så på en program under WM-sendingen på morran i dag…  Etter krigen var ikke nordlendinger ønsket i Oslo, noe som oxo ble satt inn i boligannonsene. Jeg tenkte er det virkelig mulig at Oslo-borgerne var så diskriminerende?  Det er jo utrolig, for flesteparten av de som bodde i Oslo på den tiden oxo, var jo egentlig ikke derfra selv!!!
Så kom jeg til å tenke på mine egne foreldre..  Mamma kom fra Nord Odal og pappa fra Stange på Hedmarken, og ingen av de snakket dialekt. Mamma slo over når hun snakket med andre Odølinger og familien, men pappa hørte jeg aldrig ytret en setning på hjemtraktens dialekt. Under oppveksten tenkte jeg ikke så mye på det, men i voksen alder så snakket vi om det.
Det var sÃ¥nn under 2. verdenskrig og etter at man fikk hverken jobb eller husrom hvis man snakket dialekt.  Pappa snakket aldrig om det, men mamma fortalte at det var ikke fint Ã¥ snakke dialekt.  Hedmarksdialekten var et difinitivt nei, for da ble du sett pÃ¥ som bonde og litt dum. Det som da skjedde var jo at mange flotte dialekter ble lagt pÃ¥ hylla, og aldrig bli tatt frem igjen.Â
Man hører jo om hvor fint det var før, men etter hvert som jeg har blitt eldre sÃ¥ har jeg jo skjønt at det ikke var tilfelle. Diskriminering pÃ¥gikk før like mye som i dag.. Â
Noen som har besteforeldre/foreldre som har opplevd det samme?
Heisan og god morgen;-)))
Her i bygda var det rallarane som kom med dialekten, hehehe så vi er blanda med alt mulig, de eldre snakker mye østlands sleng, vi andre blander oss inn med alt mulig rart, hehehe.. det minner meg om en vits : Nordlenningen fikk seg jobb i Oslo, pakkistaneren sa::: Dere forbanne nordlenning komme her ta jobbe fra oss Oslogutta!! hehehe..
Ha en fin fin dag videre
Allis: Hehe, den var god… :oD
Gikk på skole i Oslo i 1969. På enkelte butikker ble vi oversett når de hadde hørt dialekten. Heldigvis var det ikk overalt, men oslofolk så ned på alle med en annen dialekt.