Jeg vokste opp som enebarn og yngst av alle søskenbarna i familien, og tenkte mye på hva som skulle skje med meg når mamma og pappa ble borte. Det var noe som opptok meg mye i barndommen at de skulle dø, og jeg skulle bli igjen helt alene. Jeg kunne ligge i senga om kvelden etter at jeg hadde lagt meg å tenke på dette, og kjente at jeg ble så redd og lei meg, men jeg turte aldri å fortelle det til foreldrene mine.
Ellers var jeg et lykkelig barn som var utrolig glad i mamman og pappan min… De var alt for meg, og de hadde ikke bare fått meg men valgt meg, for jeg var adoptert!! Akkurat det syntes jeg gjorde meg anderledes og litt spesiell. Når jeg bodde på Lørenskog så viste alle sammen om det, men etter at vi flyttet til Oppsal viste inen om det!!
Det at jeg adoptert var på en måte min lille hemmelighet, og jeg valgte selv å ikke fortelle det til noen. Jeg husker at jeg likte følelsen å vite noe som ingen andre viste om :o)) Når vi ble litt eldre så begynte venninnene å prate om på hvilken ukedag de var født, og hvilket tidspunkt… Det viste jo ikke jeg, men når jeg fant en gammel kalender fra året jeg ble født fant jeg ut at jeg var født på en søndag. Ikke før jeg kom i kontakt med min biologiske mor i voksen alder fikk jeg vite at jeg ble født søndag kl 18:50 på første juledag :o)) Når venninnene spurte meg om tidspunktet så avfeide jeg dem raskt med at, det har jeg ikke spurt om!!!
Tenkte jeg noen gang på mine biologiske foreldre?? Selvfølgelig gjorde jeg det, og jeg var nok oxo opptatt om jeg hadde søsken og om vi lignet på hverandre. Da jeg var 12 – 13 år gammel husker jeg at at det sto en artikkel i Arbeiderbladet om noen jenter i Tromsø, og hun ene var prikk lik meg. Da dagdrømte jeg i lang tid at hun var søsteren min og at jeg reiste opp for å finne henne… Jeg kunne ta meg i å sitte å se på vennenne å se hvor like de var søsknene sine, og da kom selvsagt tankene om mitt eget opphav.
Selv om jeg tenkte en del på hvor jeg kom fra under oppveksten, var jeg nok ikke så opptatt av å finne mitt biologiske opphav da…. Jeg hadde det utrolig godt, og følte meg elsket av mamma og pappa. For dem var jeg virkelig “barnet” med stor B, for de kunne jo ikke få egne barn. Ble jeg bortskjemt, ja det gjorde jeg nok, men jeg fikk alikevel ikke alt jeg pekte på… så ille var det heldigvis ikke. Nå er de  borte begge to, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på dem å savner dem!!
Når jeg ser på bilde av dem kjenner jeg en god følelse i hjertet mitt, og tenker at når jeg først skulle adopteres bort så var jeg utrolig heldig som kom til akkurat dem. Genene styrer nok mye av hvordan man blir som menneske, men jeg tror oxo at den oppdragelsen man får, kjærligheten fra snille og gode foreldre har en stor innvirkning på personligheten. Skulle ønske jeg hadde dem her nå sånn at jeg kunne fortelle dem hvor mye jeg elsker dem og setter pris på det livet de har gitt meg…. Tårene renner!!
Min biologiske mor Aslaug Liv.
Min biologiske far Halvor, og yngste tante Jorid.
Da pappa ble veldig dårlig i 2000 og det begynte å gå opp for meg at han nok ikke kom til være med oss så veldig mye lenger, var det som om jeg fikk et spark i siden. Da skrev jeg til Fylkesmannen i Oslo og la ved adopsjonspapirene mine og spurte om å få vite hvem mine biologiske foreldre var og hvor de kom fra. Pappa fikk aldri oppleve at jeg fikk svar for han døde 20.11.2000, og brevet fra Fylkesmannen kom 3 uker etter. Overraskelsen var stor da de hadde tilskrevet mine biologiske foreldre å fortalt dem om at jeg hadde tatt kontakt. Jeg så for meg at jeg først bare skulle vite hva de het o.l., men i ettertid så er jeg veldig glad for at det ble gjort på denne måten. Vet ikke om jeg hadde våget å ta den første telefonsamtalen!!!
Min biologiske pappa tok kontakt med meg nesten med en gang, og vi har fått en varm og fin kontakt… Ikke nok med det, jeg har oxo fått 3 brødre og en fantastik flott søster som jeg er blitt så glad i :o)) Huff, nå ble jeg rørt igjen!! Plutselig lignet jeg på noen, og fant ut hvor mitt nesten sydlandske temperament kom fra :o)) og at det var flere personer enn meg som gråt for den minste ting :o)) Jeg har i tillegg til å fått flotte søsken, oxo fått 10 hærlige tantebarn og blitt grandtante til 4 stykker :o))
Min biologiske mamma tok det litt lengre tid før jeg fikk kontakt med, og vi har som jeg har fortalt før hatt et av og på forhold… Nå er det på igjen, og hvis det skal fortsette er det nok jeg som må holde det på. Det er jeg i grunnen blitt fortrolig med… P.g.a. ting er som de er med henne har jeg ikke klart å få den samme varme kontakten med henne som med min pappa, og det blir nok heller aldrig det. Jeg håper virkelig at hun en dag klarer å få seg til å si ordene, kan du ikke komme en tur ned til meg!!!
Er jeg lenger bekymret for hva som skal skje med meg etter at foreldrene mine døde, nei egentlig ikke, for jeg har fått en stor flott familie som jeg er utrolig glad i. Vi treffes kanskje ikke så ofte, men jeg vet jo at de er der å det betyr utrolig mye. Glad i dere alle sammen :o))
En sterk og rørende historie. Hyggelig at du har fått en stor familie nå. Du har vært heldig som har fått kontakt med dem for man vet jo aldri hvordan folk vil reagere på at den de har adoptert bort vil ha kontakt. Kos deg med familien din. En i min familie ble adoptert av min søsters mann og har hatt kontakt med sin biologiske fra men de har ikke noe kontakt nå så vidt jeg vet. Adoptivfaren er den stolte bestefar til to barn.
hobbyting: Det var slettes ingen selvfølge at jeg ville bli tatt i mot med åpne armer, men det var helt utrolig. Maken til varme mennesker har jeg aldrig møtt, og selv min adoptivmamma ble tatt i mot på samme måte. Hun hadde vokst opp i en ganske følelseskald familie, og var ikke vant til sånn vennlighet. Jeg har med andre ord vært utrolig heldig :o))