Jeg har to fedre, en pappa (Gunnar) som sammen med mamma adopterte meg, og en far (Halvor) som er min biologiske far.

Pappa (Gunnar) har vært død i 11 år nå i november, og jeg savner han enormt. Hans store hjerte, hans humor, måten han kunne erte på seg fjell, hans munnrappe replikker, og ikke minst viljestyrke når sykdommen innhentet han. Sykdommen reduserte hans store barnevennlige mage til en slank midje, men han ga ikke opp. Hadde han tunge stunder, lot ikke mamma og jeg han få lov til å synke for langt ned i tristhetens dal. Til slutt orket ikke kroppen hans mer, og han sovnet stille inn 10:11.2000. En time etter stoppet armbåndsuret hans å gå…..!!

Det sies at alle har både gode og dårlige sider, men når jeg tenker virkelig hardt etter kan jeg ikke finne en dårlig side hos pappa. Jeg har bare gode og trivelige minner om han og barndommen min. Han og mamma hadde det veldig godt sammen, og de oppnådde å være gift i nesten 52 år. Han var utrolig snill, og det var sjelden nei i hans munn når noen spurte om en hånd :o))

Jeg kan fortsatt se han for meg, der han satt på kjøkkenet med rullingsen, det grønne askebegeret og kaffekoppen….

Faren min (Halvor) har jeg ikke kjent hele livet mitt. Legger ikke ut noe bilde av han da han ikke ville like det. Den første samtale skjedde like før jul i 2000, etter at jeg hadde skrevet til Fylkesmannen i Oslo for å få vite hva mine biologiske foreldre het og hvor de kom fra. Lite viste jeg at i det jeg tok kontakt med Fylkesmannen, ble de tilskrevet og informert og spurt om de ønsket å få kontakt med meg. Faren min ringte meg noen dager før jul mens jeg var på jobb, men han ringte meg tilbake senere på kvelden.

Jeg har aldrig noen sinne vært så nervøs, som når jeg ventet på at han skulle ringe meg tilbake. Husker ikke så mye av samtalen, men jeg vet at jeg peppret han med spørsmål om søsken og familie mm. Vi fikk veldig god kontakt med en gang, noe som har fortsatt.

Pappa Gunnar og faren min Halvor er veldig ulike, men samtidig veldig like oxo. Faren min Halvor har den samme humoren, og er full av morsomme påfunn så det er aldrig kjedelig å være sammen med han. Når jeg møtte han for første gang, kunne jeg se at han hadde mye av de samme faktene som jeg, og gjorde mange andre ting likt.

Jeg er veldig glad i faren min Halvor oxo, men vi har ikke helt det samme varme forholdet som pappa Gunnar og jeg hadde. Det har nok med at han var der hele livet mitt. Siden min adoptivfamilie ikke er så stor, er jeg glad for at jeg har funnet min biologiske familie… som er megastor. Innimellom får jeg litt dårlig samvittighet for at jeg besøker faren så skjelden, men jeg er ikke så veldig glad i å reise bort over natten. Trives egentlig best hjemme… Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg, og er glad i han for det er jeg :o)) 

På farsdagen tenker jeg på begge fedrene mine, og tenker på hvor synd det er at de aldrig fikk sjangsen til å treffes. Jeg er nemlig 100% sikker på at de hadde likt hverandre, og kommet godt over ens.