I hele dag har jeg sittet klistrert til TV-skjermen og fulgt minnemarkeringene på NRK… Jeg vet jo hva en sånn utsendelser gjør med meg, jeg gråter med gjevne mellomrom for de som omkom og for deres etterlatte.

Alle følelsene fra i fjor kommer vellende over meg…, følelse om hvor skremt og engstelig jeg var etter at det smalt. Følelsene om å føle meg utrolig alene, da kun faren min av familien var den eneste som ringte meg for å høre om jeg var OK. Jeg husker hvor trist jeg ble over akkurat det, og tenkte i et sort øyeblikk at ingen ville merke at jeg var borte før det hadde gått en lang stund, hvis noe skulle skje meg noe. Det høres kanskje grusomt ut, men sånn følte jeg det akkurat da. Den følelsen tar og føler jeg på med gjevne mellomrom.

Av alle talene jeg har hørt i dag, må jeg si at de to som Eskild Pedersen holdt henholdsvis i Domkirken og på Utøya var de som var mest minneverdige.. Det var flotte taler som var gode og som gikk hjem. Ikke det at noen hold noen dårlige taler, men hans to er de jeg kommer til å huske.

Minnekonserten nå i kveld var en flot avsluttning på dagen, og så stort at Bruce Springsteen og Steven van Zandt også kom å deltok. Jeg finner ikke helt de rette ordene til å forklare hvor flott jeg syntes konserten var, ordene sitter for øyeblikket fast i hode å i det jeg forsøker å skrive dem blir de bare så feil og tamme.

Man snakker om at nå skal man gå videre, men jeg tenker at det er ikke helt over før ABB har fått sin dom i retten i midten av august.