Dette med familie og hva den betyr har jeg tenkt mye på, ikke bare nå men i grunnen hele livet. Det kan nok komme av at jeg er adoptivbarn, og kom til mamma og pappa da jeg bare var 6 uker gammel. Jeg har alltid vist at jeg var adoptert, for mamma og pappa valgte å være åpen om det helt fra jeg var såpass stor at jeg forsto det.
Jeg husker at jeg egentlig var veldig stolt, for jeg hadde blitt valgt av dem <3 Når man nå først skal bli adoptert kunne jeg ikke ha vært mer heldig med de som skulle bli mamman og pappan min. De kunne jo ikke selv få barn, og at jeg kom inn i deres liv var en stor velsignelse. De viste ikke hva de godt de skulle gjøre for at jeg skulle ha det bra, og ga meg en trygg og god oppvekst
Da jeg kom opp i tenårene, og begynte se på gutta å litt mer enn å bare se så kunne jeg plutselig få helt hetta… Herregud, tenkt om det er broren min, skrekk og gru. Hadde jo lest om folk som ble hodestups forelsket å giftet seg, og fikk barn… Så etter noen år fikk de greie på at de var bror og søster, grøss og gru… Nå var jeg heldig, for jeg traff aldri på noen av brødrene mine, puh!
Så er det jo også sånn da, at når man har voksne foreldre så får man ikke alltid lov til å ha dem så lenge som man skulle ønske. Den snille gode pappan min var mye syk etter at han tok ut pensjon ved 62 års alder, og frem til han gikk bort i 2000 bare 76 år gammel. Da orket ikke kroppen lenger, og han sovnet stille inn på Ullevål Sykehus, med mamma og meg på hver sin side av sengen. Huff, jeg får nesten en klump i halsen når jeg tenker på det.
Allerede før pappa døde så hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle kontakte Fylkesmannen i Oslo Akershus, for å finne ut hvem mine biologiske foreldre var. Han fikk ikke oppleve at fikk svar, men han viste at jeg hadde sendt en forespørsel.
Jeg ville egentlig bare vite hvor i landet jeg kom fra og navnet på mine biologiske foreldre, og var helt uforberedt på at Fylkesmannen tok kontakt med dem begge da jeg sendt min forespørsel. Min biologiske far var på telefonen ikke så lenge etter at han fikk vite at jeg hadde søkt etter ham, og vi pratet en lang stund. Det ble kanskje mest jeg som snakket, for jeg hadde så mye å spørre om. Hadde jeg søsken, hvor mange, tanter og onkler, besteforeldre osv. Mens han snakket så satt jeg og noterte på harde livet :o)) Da vi møttes første gangen var det hjemme hos søsteren min, og bare for å ha sagt det så er jeg midterste barnet i en søskenflokk på 5 hos min far. Jeg gruet meg veldig og hadde sommerfugler i magen under hele bilturen, og hadde mamma med som støtte. Det var jo ikke noe å grue seg til, for når vi kom fram ble vi mødte av en kjempestor familie som tok i mot oss begge to med åpne armer. Veldig sånn “Tore på sporet” i grunnen :o))
Min biologiske mor fikk jeg aldri noen ordentlig kontakt med. Vi traff aldri hverandre, og hadde bare sporadisk kontakt med hverandre på telefon frem til hun døde for et par år siden.
Etter at min adoptivmamma døde i 2006 har jeg vel følt at jeg ikke hører hjemme noe sted. Jeg vet ikke om jeg noen gang hadde tenkt at jeg skulle føle de sånn, men jeg kan sammenligne det med at de to familiene står på hver sin side av et stort stup. Over stupet går det en gjenomsiktig bro av glass, og midt på den står jeg rådvill uten å vite hvem vei jeg skal gå!! Om disse følelsene har kommet for de kontakten ikke er så god for tiden vet jeg ikke….!!
Nå er jeg veldig heldig da, for jeg har gode venner som jeg vet stiller opp for meg. Gode venner som jeg er glad i å setter pris på. Mange ganger så kan de være mer viktig enn blodsbånd og familieforbindelser <3
#familie #familieforhold #ensomhet #savn #foreldre #adoptiv #biologisk #søsken #blogg #brødre #blodsbånd #familieforbindelser #kjærlighet #vennskap
Dette var veldig bra skrevet.
Jeg vet veldig godt hvor godt du hadde det hos de som ble dine foreldre.
Det er ikke alltid lett med familie.
Godt vi har venner for familie kan vi ikke bestemme selv.
Det kan ikke være lett å være adoptert som du sier..med de tankene som følger med..tenk om..hva om…vist att..1000 spørsmål, som de fleste ALDRI får svar på..Så du har jo vært heldig å fått svar på noen..men sikkert alt for sent..Som du sier, venner er også godt å ha..de kan noen ganger være bedre..Beklager at dine foreldre er borte, jeg har også mistet begge mine..Er en rar følelse..man føler seg faktisk alene.. Ha en god dag! 🙂
Det er mye vi ikke kan rå over med våre liv og jammen har du et liv og se tilbake på ja,men du var heldige som fikk gode og snille adoptivforeldre.Familie er ikke lett,jeg har min far og stemor,biologisk mor bor i usa ,vi har også sporadisk kontakt.Gode venner er gode å ha ja,du er heldige som har det ))
Anne: Det har du helt rett i :o)) Mamma og pappa var flotte mennesker, og det er jo ikke bare jeg som sier det. De fleste som var i kontakt med dem sier jo det samme :o))
Gode venner skal man ta vare på ?
dvergpinschere i mitt hjerte: Savnet etter foreldrene mine er jo der hver dag, for det var bare oss tre å vi hadde et veldig varmt å fint forhold. Et forhold jeg klarer ikke å gjenskape det i min biologiske familie. Dels for at vi ikke har kjent hverandre hele livet, og de er annerledes mennesker. Det er som du sier mange spørsmål man aldri får svar på, ikke engang om man spurte og spurte til man ble blå i ansiktet.
Vet du, i dag tror jeg faktisk blir en god dag for min gode venninne Anne kommer til meg senere ??
fruensvilje: Mine adoptivforeldre var fantastiske mennesker, og det er ikke bare jeg som kommer med den påstanden. De som kom i kontakt med dem, forteller stadig varme og fine minner fra møte med dem. Begge to kom fra landsbygda, og var oppdratt til å dele med seg uansett hvor lite man hadde. Mamma var flink til mye, også på kjøkkenet hvor hun disket opp med lekre middager, stabler med vaffler, lomper og kaker. Hun laget alltid mer enn vi trengte, og da dryppet det over på naboen :o))
Jeg var jo enebarn hos mamma og pappa, og derfor må jeg jo innrømme at jeg av å til kan føle litt ensomhet, men da er det så godt å vite at man har gode venner man kan ringe til eller dra på besøk til ??
Stemor er jo ofte forbundet med noe negativt, har du et godt forhold til din?
ja det har eg ) kom jo til henne som 6 åring )
fruensvilje: Ikke alle som er så heldig når en “ny” mor kommer på banen. Godt å høre at du har et bra forhold til din :o))
Så fint fortalt..og det var fint å bli kjent med deg på denne måten også 🙂 Jeg har jo vokst opp hos foreldrene mine..og har ingen slike opplevelser..men pappa døde jo bare 70år gammel og det var veldig leit..og nå er mamma alvorlig syk bare 74 år gammel..men jeg har jo to søstre og mye annen familie..:)) Men gode venner kan jo være like bra det…heldigvis :)) Og flott at du uansett hadde en fin oppvekst :))
annebe: Tusen takk :o)) Jeg har gått rundt å tenkt på å skrive om dette en stund, men har ikke helt vist hvordan jeg skulle vinkle det. Det er trist når vi mister foreldrene våre lenge før tiden, og lett er det heller ikke når de blir syke. Jeg har tenkt på moren din, og hvordan det går med henne.
Nå har jeg besøk av min gode venninne Anne, og vi ser på finalen i den svenske Melodifestivalen. Veldig spent på hvem de sender videre til den store finalen i mai :o))
Det er så fint å lese at du hadde en god oppvekst med flotte foreldre, – du var nok ekstra ønsket siden de ikke kunne få noen selv. Min mor hadde diabetes, så da var det ikke så enkelt å bære fram et barn. Jeg vet de opplevde mye vondt mht. det før de endelig fikk meg, – jeg er også enebarn. Jeg har også mistet begge foreldrene mine, men har bare gode minner om de. Nå har jeg egen familie + gode venner, og venner er like viktig som familie.
Hanne Beate: De aller fleste bare er ønsket og velkomne, men for de foreldrene som ikke kan få eller har problemer med å få, er disse følelsene enda sterkere. Nå som begge to er borte, er det bare minner tilbake. Det er bare gode minner ?
Jeg har ikke mange venner, men de jeg har er personer som jeg stoler på og som jeg vet bryr seg om meg. Noe som er gjensidig ?