Er det virkelig så lenge siden?

I går var det 17 år siden den snille og gode pappan min døde, etter å ha slitt med helseproblemer en stund. Han var 76 år det året han døde, og i år ville han ha vært 93 år. Noen ganger tenker jeg, er det virkelig så lenge siden han døde. For det virker ikke sånn.

 Jeg vet mange ikke gjør det, men for meg har det blitt en tradisjon å tenne lys på gravlund også på dødsdagen. Det regnet bra da jeg dro ned på Alfaset gravlund, men når jeg først kom dit var det opphold mens jeg tok ut de utbrente lysene og tente nye. Det var var blitt skumring så lyset fra lyktene syntes veldig godt. Jeg satt litt i bilen å så på graven og tenkte litt på ham, og på mamma innen jeg dro videre.

Jeg tenker på begge foreldrene mine hver dag, men ikke med sorg i hjerte lenger. Nei, nå tenker jeg mer på alle de fine stundene vi hadde sammen, og alt vi gjorde sammen. Det var bare oss tre, og vi hadde et veldig nært og varmt forhold som jeg satte stor pris på. Akkurat det å kunne prate med dem og fortelle om ting som skjer, det savner jeg veldig. Også diskutere ting jeg hadde lyst til å gjøre, for å høre deres tanker og meninger om saken.

Som jeg har nevnt før, så er jeg adoptert og kom til mamma og pappa da jeg var bare 6 uker gammel. Jeg kunne vel ikke ha vært mer heldig, når akkurat de valgte meg. For både mamma og pappa var varme og omtenksomme mennesker, som ikke viste hva godt de kunne gjøre for den lille, runde og blide datteren sin. For også som barn var jeg rund, og jeg var som nå stort sett bare blid og fornøyd.

På bakerste rad, nummer 5 både fra høyre og venstre står pappan min. I flg Digitalarkivet så skal dette være 4 klassebildet. Pappa ble født i 1924 på Hedmarken, om det var på Stange eller et annet sted i nærheten er jeg ikke så sikker på. Han var en av de yngste i en søskenflokk på 9, hvor av 7 vokste opp og stiftet egen familie.

Jeg lurer hva disse unge håpefulle tenkte der de sitter å smiler til fotografen. De tenkte nok kanskje ikke så mye på hva de skulle gjøre som voksne når de bare gikk i 4 klasse, men for mange av dem ville nok livet fortsatt være i nærområdet hvor de var født. Jeg vet i alle fall sånn någenlunde hva pappa tenkte på… Han hatet skolen, og han gledet seg til at skoledagen var over. Akkurat det har han selv fortalt ;o)) Når han kom hjem, slang han skolevesken i en krok og ropte til farmor “her igjen”. Skolevesken lå i kroken til han skulle på skolen neste dag, eller over helgen, hehe!

#pappa #dødsdag #minner #årsdag #gravlund #lys #livet #skole #barn #adoptere #foreldre #kjærlighet #blogg

    1. Anonym: Jeg har så mange fine minner fra mine foreldre, og det gir stor glede å hente de fram ? Ja jeg syntes dette med å tenne lys på graven er koselig, men ikke bare det… Andre ser at her er det noen som har satt pris på og savner de som ligger der ? Ha en fin dag.

    2. Godt og ha slike minner og se tilbake på. Røtter er viktig og ta vare på. Sjøl så har jeg et album etter mine besteforeldre som var mye i Las Palmas på 1960- og 1970-tallet. Ikke så vanlig det den gangen. Men nå må jeg dra hjemover via en butikk. Ha en fin dag.

    3. Helge: Minnene er det jo ingen som kan fra oss, og de kan deles med andre eller bare nytes alene ?? Nei, det å reise til Spania tidlig på 60 og 70 tallet var nok ikke like vanlig som det er nå i dag. Ha en fin lørdag Helge.

    4. Ja tiden går fort! og du er flink som tenner lys…hadde nok gjort det jeg også..om jeg bodde nærmere…Flotte bilder! ha en god kveld!

    5. Noen ganger føles det som man akkurat har snakket med dem… andre ganger føles det som en evighet siden… Koselig minner og innlegg om en pappa som virka som en fin og hyggelig mann det her :)) Ja rart å tenke på hva slags planer om livet de hadde de som vi nå har mista… Klem til deg <3

    6. Man vil alltid savne de som er borte, men fint å tenke tilbake på de gode minnene. <3 Flink du er som tenner lys, - vi har ikke hatt tradisjon for det så dermed har ikke jeg gjort det heller, men det er en fin måte å vise at man savner de. Klem til deg. <3

    7. LIVET er det som pågår hele tiden. Interessant. Men så godt at du kom til gode folk. Kan spekulere på hvorfor ting blir som de blir. Det er godt å kunne tenke tilbake på gode minner. Faren din var født samme året som min far.

    8. Er så godt å ha mamma fremdeles. Selv om hun er gammel nå, og syk. Men hun er her og med sitt gode humør står hun på fremdeles 🙂 Blir veldig vondt når hun forsvinner… Sender over en klem <3

    9. dvergpinschere i mitt hjerte: Tusen takk :o)) Jeg bor ikke mer enn 10 – 15 min unna gravlund, og da syntes jeg det er greit å dra dit å tenne lys på slike dager. Hadde jeg bodd langt unna, ville jeg nok ha nøyd meg med å tenne lys her hjemme.

    10. annebe:Tusen takk ;o)) Det hender at når jeg syntes at det er litt urettferdig at de er borte, så hender det at jeg kikker på bildene av dem på veggen å sier noen ord ;o))

      Pappa var en kjærnekar, og en artig kar som mange var glad i, ikke bare vi i familien. Det hender at vi kan sitter og mimrer litt å prater om han…. Det er mange morsomme historier som kommer på bordet da ;o))

    11. BforB: Ja jeg var heldig som fikk komme til så snille og gode mennesker. Nå har jeg jo fått kontakt med mine biologiske foreldre i voksen alder, så jeg vet alt om hvorfor tingene ble som de ble… Tenker at jeg var den som kom best ut her ja ;o)) Jeg har utrolig mange fine, varme og ikke minst morsomme minner av min far ;o))

    12. frodith: Det er ikke lett når foreldrene våre blir syke, og senere dør. Jeg har vært igjennom det med begge mine, og det er både vondt og sårt. Allikevel setter jeg stor pris på den tiden vi fikk sammen. Godt å høre at mamman din har godt humør, noe som hjelper godt når ting blir vanskelig. Klem tilbake til deg <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg