Snart fĂĄr jeg besøk…!!

Om en halvtimes tid kommer fetteren min, tanta mi og hennes svigerinne på besøk.  De kommer fra Skarnes i detta snøværet.  Fetter'n min ringte i går kveld å lurte på om det passet at de kom, og det er jo veldig kozelig.  Når jeg så ut til morran i dag, var jeg nesten sikker på at han ville ringe meg å si at han droppa det, men nei da….  Rett etter at jeg hadde kommet hjem ringte han å sa at nå hadde de reist fra Skarnes.

De må bare kjøre forsiktig, for det er skikkelig ekkelt å kjøre nå.  Det er mye snø i gatene og på veien, og det er veldig glatt.  Jeg merket det da jeg var ute å handla litt tidligere.  Jeg klarte meg helt fint jeg, men måtte ta det veldig med ro.  Ikke så mange biler ute på veier heller, enten gadd ikke folk å gå ut eller så hadde de tatt beina fatt.  Vurderte det jeg oxo, men ombestemte meg i siste liten.

Hadde ikke noe å servere gjengen når de kom så jeg stakk innom ICA og kjøpte en Mor Monsen kake og noen små fyrstekaker. Jo så hadde jeg noen boller i fryseren, det får holde.  Noen middag får de ikke, for jeg orker ikke stå å stime med det nå i dag.  I utgangspunktet hadde jeg tenkt til å ligge på senga å late meg i dag med en bok, men jeg får heller gjøre de i morgen i stedet.

Ikke bare lata meg i dag…….

Sportsidiot som jeg er, så hadde jeg satt klokka til å ringe rett før 9 sånn at jeg fikk med meg reprisen av OL-åpningen.  Det var en av de beste på lenge syntes jeg.  Ble helt rørt når de holdt et minutt stillhet for den unge bob-kjøreren som døde i går/dag. Trist start på OL at en utøver måtte bøte med livet :o(  Det var helt unødvendig…… 

Når OL åpningen var ferdig spratt jeg opp, og føyk ut på kjøkkenet hvor jeg satte i gang med å lage en megastor bolledeig.  Det er jo fastelaven i morgen, og jeg var helt tom for boller. Egentlig så hadde jeg glemt hele greia inntil jeg hørte det ble nevnt på radion.  Heldigvis så hadde jeg det jeg skulle bruke….for en gang skyld.  Gjær hadde jeg kjøpt i begynnelsen i uka fordi jeg hadde tenkt at det var greit å fylle opp fryseren med boller igjen.  Nå er bollene ute av ovnen, og ligger til avkjøling på benken.  Det lukter jo så vanvittig godt at det er vanskelig å vente med å prøvesmake til de er kalde, hmmmmmmm :o)

Etterpå skal jeg ta fram kokeboka med vegetarmat, og finne noen digge retter som jeg kunne tenke meg. Får lønning snart så da kan jeg få fylt opp matskapet og kjøleskapet med grønnsaker oa godt.  Nå har det vært dårlig med ferskvarer i skapene mine, og når jeg har kommet hjem fra jobben har det bare blitt lettvinn mat. Den har ikke alltid vært av den sunneste.

Kattene mine har plana rett ut på senga mi, og der ligger de å sover så søtt.  Jeg tror at jeg skal slenge meg ved siden av dem å ta meg en liten strekk….litt lite søvne, og så litt vel tidlig opp i morges.

Det er sĂĄ trist :o(

Det er ufattelig at han er borte…. I det ene øyeblikket så det ut til å gå den rette veien, men så slukket lyset.


Do not stand at my grave and weep,
 I am not there,
 I do not sleep.
 I am in a thousand winds that blow,
 I am the softly falling snow.
 I am the gentle showers of rain,
 I am the fields of ripening grain.
 I am in the morning hush,
 I am in the graceful rush
 Of beautiful birds in circling flight,
 I am the starshine of the night.
 I am in the flowers that bloom,
 I am in a quiet room.
 I am in the birds that sing,
 I am in each lovely thing.
 Do not stand at my grave and cry,
 I am not there. I do not die.

“Himmelen kan vänta”

Dokumentaren Himmelen kan vänta er noe av det sterkeste jeg har sett på lenge.  Den handler om 5 personer som alle har fått beskjed om at de har en dødlig sykom, kreft.  De deler med seg av sine tanker, sin hverdag, framtidsutsikter, sorger, gleder og om døden.  De snakker åpent om sykdommen sin, og hvordan den har forandret hverdagen deres. 

Jeg begynte å følge serien i fjor, og i dag satt jeg å så reprise av programmene.  Jeg hadde papirlommertørklærne klare, og det tok ikke lang tid før jeg fikk bruk for dem.  Jeg føler nesten at de er bekjente å blir derfor så berørt av hva de går igjennom. Når de får gode tilbakemeldinger fra legen, kjenner jeg en enorm glede.

Både mamma og pappa hadde kreft, og som pårørende vet jeg godt hvordan det føles når noen du er så glad i blir syk. Sitte ved siden av å se på hva sykdommen gjør med menneskekroppen er ikke lett.  Se på hvordan det menneske du er glad i sakte men sikkert forsvinner foran øynene dine. Plagene de går igjennom, og du kan ikke gjøre noen ting for dem….annet enn å være tilstede.  Ikke alle som før kreft dør, pappa gjorde ikke det…. for han gikk bra etter to operasjoner.  Mamma var ikke like heldig desverre, der hadde det gått for langt.  Hun hadde en stor svults i den ene lungen som hun var for svak til å operere bort. Mamma var ikke redd for å snakke om døden, og at hun skulle dø.  Sånn i ettertid er det godt å tenke på at vi kunne snakke om det.  Hun bestemte selv hvordan begravelsen skulle være, hva hun skulle ha på seg og hvilke sanger/salmer som skulles synges. Det gjorde alt så mye enklerer når hun døde…. Jeg kunne overlevere hennes ønsker til begravelsesbyrået, og de ordnet alt sammen.  Det er nok annet man må tenke på i en sånn situasjon.

Til mandagen kl 20:00 på STV sendes Himmelen kan vänta – et år senare…..  det skal jeg få med meg!!!!