Helt på slutten av dagen i dag kom endelig meldingen vi hadde ventet på, og ganske raskt gikk var vi inne for å se om vi fikk beholde sjefa våres!! Stor lettese, hun fortsetter som vår leder puh!!! Nå kan vi roe oss ned til det blir vår tur til å vurderes, beholdes eller slenges ut på gata!!! Det var vel kanskje litt vel dramatisk, for det foregår ikke helt på den måten……
Den ene kollegen min var så skråsikker på at sjefa våres ikke kom til å fortsette, for det hadde hun “sett på hele holdningen” hennes på fredagen. Tydeligvis så er hun ikke noe serlig god til å lese kropsspråk… Av den grunn distanserer jeg meg litt, for ikke å la meg rive med i sånne uttalelser og tanker. Det er så unødvendig å lage storm i et vannglass før det er behov for det. Jeg traff en kollega som jeg ikke har sett på veldig mange år, og hun hadde kommet over noen ved kaffemaskinen som sto og pratet. Det var kun en person som var negativ, og da tok det ikke mange minuttene før hele stemningen var laber… Hun hadde sagt at det der måtte de slutte med, for det gjorde hverdagen helt uutholdelig for alle og en vær… Negative personer er vanskelig å handskes med, for det er nesten umulig å snu tankegangen deres over på noe positivt….
Jeg er i allefall veldig glad for vi nå har kommet så langt i prosessen, for da er det ikke lenge før hele organisasjonen er på plass å ting kan roe seg å komme tilbake til et normalt arbeidsliv.
Det er jo omorganiseringer på gang på jobben, og i dag blir det offentligjort hvem som blir vår nærmeste leder. Mange sjekker de interne nettsidene for å se om det har kommet noe nytt, men så langt er det ikke kommet noe.
Neste fase blir det vi arbeidsmaurene som lommer til å gå på nåler. Jeg er fast bestemt på å ikke gå rundt å tenke på det før det virkelig er en grunn til det. Alikevel ligger det bak i hode å murrer, for det er jo stadig et tema rundt om i gangene.
Akkurat nå har jeg bare tatt meg 5 min for å klarere hode litt, var litt mye jobb som surret rundt oppi der.
Disse helgedagene går med en voldsom fart, og før man vet ordet av det lurer mandagen rett rundt hjørnet… Uka som kommer må jeg gå tidlig fra jobben nesten hver eneste dag, bortsett fra i morgen mandag. På fredag har jeg tenkt å be meg fri….. Derfor må nok denne damen belage seg på å krabbe ut av senga tidlig sånn at jeg er på jobb, ikke noe senere enn 8 i allefall. Burde egentlig ha begynt kl 7, men det tror jeg faktisk ikke at jeg klarer å få til.
Jeg sier jo hver eneste søndag at i KVELD skal jeg legge meg tidlig, men det kan jeg egentlig holde opp med. Jeg klarer jo ikke å få det til uansett, og denne kvelden er ikke noe unntak…. Nå har klokka allerede dratt over halv tolv, og jeg er jo ikke trøtt i det hele tatt. Kattene er langt mer fornuftig enn matmora, for de har allerede gått å lagt seg å sover så godt. Jeg får vel følge deres eksempel å legge kroppen i vannrett stilling, så slapper den i det minste av selv om jeg kanskje ikke får sove.
I dag er det TV Aksjonen hvor innsamlede midler går til Amnesty Internatial, et meget godt formål som jeg ønsker å støtte, men det skjer ikke i dag!
Nei, for bøssebærerne glimrer med sitt fravær her hos meg… Tidligere i dag så jeg et par stykker gå forbi opp mot blokken ovenfor, og trodde at de skulle komme nedover igjen hit. Det har jo ikke skjedd. Hørte at de manglet endel bøssebærere her i Oslo, så det kan jo være årsaken til at de har vært her… Det finnes vel et bankkonto nummer man kan bruke, så det ordner seg sikkert alikevel.
Jeg vokste opp som enebarn og yngst av alle søskenbarna i familien, og tenkte mye på hva som skulle skje med meg når mamma og pappa ble borte. Det var noe som opptok meg mye i barndommen at de skulle dø, og jeg skulle bli igjen helt alene. Jeg kunne ligge i senga om kvelden etter at jeg hadde lagt meg å tenke på dette, og kjente at jeg ble så redd og lei meg, men jeg turte aldri å fortelle det til foreldrene mine.
Ellers var jeg et lykkelig barn som var utrolig glad i mamman og pappan min… De var alt for meg, og de hadde ikke bare fått meg men valgt meg, for jeg var adoptert!! Akkurat det syntes jeg gjorde meg anderledes og litt spesiell. Når jeg bodde på Lørenskog så viste alle sammen om det, men etter at vi flyttet til Oppsal viste inen om det!!
Det at jeg adoptert var på en måte min lille hemmelighet, og jeg valgte selv å ikke fortelle det til noen. Jeg husker at jeg likte følelsen å vite noe som ingen andre viste om :o)) Når vi ble litt eldre så begynte venninnene å prate om på hvilken ukedag de var født, og hvilket tidspunkt… Det viste jo ikke jeg, men når jeg fant en gammel kalender fra året jeg ble født fant jeg ut at jeg var født på en søndag. Ikke før jeg kom i kontakt med min biologiske mor i voksen alder fikk jeg vite at jeg ble født søndag kl 18:50 på første juledag :o)) Når venninnene spurte meg om tidspunktet så avfeide jeg dem raskt med at, det har jeg ikke spurt om!!!
Tenkte jeg noen gang på mine biologiske foreldre?? Selvfølgelig gjorde jeg det, og jeg var nok oxo opptatt om jeg hadde søsken og om vi lignet på hverandre. Da jeg var 12 – 13 år gammel husker jeg at at det sto en artikkel i Arbeiderbladet om noen jenter i Tromsø, og hun ene var prikk lik meg. Da dagdrømte jeg i lang tid at hun var søsteren min og at jeg reiste opp for å finne henne… Jeg kunne ta meg i å sitte å se på vennenne å se hvor like de var søsknene sine, og da kom selvsagt tankene om mitt eget opphav.
Selv om jeg tenkte en del på hvor jeg kom fra under oppveksten, var jeg nok ikke så opptatt av å finne mitt biologiske opphav da…. Jeg hadde det utrolig godt, og følte meg elsket av mamma og pappa. For dem var jeg virkelig “barnet” med stor B, for de kunne jo ikke få egne barn. Ble jeg bortskjemt, ja det gjorde jeg nok, men jeg fikk alikevel ikke alt jeg pekte på… så ille var det heldigvis ikke. Nå er de borte begge to, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på dem å savner dem!!
Når jeg ser på bilde av dem kjenner jeg en god følelse i hjertet mitt, og tenker at når jeg først skulle adopteres bort så var jeg utrolig heldig som kom til akkurat dem. Genene styrer nok mye av hvordan man blir som menneske, men jeg tror oxo at den oppdragelsen man får, kjærligheten fra snille og gode foreldre har en stor innvirkning på personligheten. Skulle ønske jeg hadde dem her nå sånn at jeg kunne fortelle dem hvor mye jeg elsker dem og setter pris på det livet de har gitt meg…. Tårene renner!!
Min biologiske mor Aslaug Liv.
Min biologiske far Halvor, og yngste tante Jorid.
Da pappa ble veldig dårlig i 2000 og det begynte å gå opp for meg at han nok ikke kom til være med oss så veldig mye lenger, var det som om jeg fikk et spark i siden. Da skrev jeg til Fylkesmannen i Oslo og la ved adopsjonspapirene mine og spurte om å få vite hvem mine biologiske foreldre var og hvor de kom fra. Pappa fikk aldri oppleve at jeg fikk svar for han døde 20.11.2000, og brevet fra Fylkesmannen kom 3 uker etter. Overraskelsen var stor da de hadde tilskrevet mine biologiske foreldre å fortalt dem om at jeg hadde tatt kontakt. Jeg så for meg at jeg først bare skulle vite hva de het o.l., men i ettertid så er jeg veldig glad for at det ble gjort på denne måten. Vet ikke om jeg hadde våget å ta den første telefonsamtalen!!!
Min biologiske pappa tok kontakt med meg nesten med en gang, og vi har fått en varm og fin kontakt… Ikke nok med det, jeg har oxo fått 3 brødre og en fantastik flott søster som jeg er blitt så glad i :o)) Huff, nå ble jeg rørt igjen!! Plutselig lignet jeg på noen, og fant ut hvor mitt nesten sydlandske temperament kom fra :o)) og at det var flere personer enn meg som gråt for den minste ting :o)) Jeg har i tillegg til å fått flotte søsken, oxo fått 10 hærlige tantebarn og blitt grandtante til 4 stykker :o))
Min biologiske mamma tok det litt lengre tid før jeg fikk kontakt med, og vi har som jeg har fortalt før hatt et av og på forhold… Nå er det på igjen, og hvis det skal fortsette er det nok jeg som må holde det på. Det er jeg i grunnen blitt fortrolig med… P.g.a. ting er som de er med henne har jeg ikke klart å få den samme varme kontakten med henne som med min pappa, og det blir nok heller aldrig det. Jeg håper virkelig at hun en dag klarer å få seg til å si ordene, kan du ikke komme en tur ned til meg!!!
Er jeg lenger bekymret for hva som skal skje med meg etter at foreldrene mine døde, nei egentlig ikke, for jeg har fått en stor flott familie som jeg er utrolig glad i. Vi treffes kanskje ikke så ofte, men jeg vet jo at de er der å det betyr utrolig mye. Glad i dere alle sammen :o))
Vanligvis er jeg en person som hater å bli våt, bortsett fra når jeg er i dusjen, og passer alltid på å ha med meg paraply sånn at håret mitt ikke blir vått. Det er jo noe jeg er hysterisk for, og de som kjenner meg godt vet at det ikke er noen overdrivelse. Derfor har jeg oxo så mange paraplyer at jeg kunne starte et museum, hehehe!! Har jeg blitt overrasket av regn, så har jeg styrtet inn i nermeste forretning å anskaffet en ny paraply for å slippe å bli våt i håret…. Tullete, helt klart… men sånn er jeg bare :o))
Derfor var det så hærlig og befriende når jeg gikk på tur i Østmarka i går å bare gi fullstendig F…, og bli klissvåt. I går var det ikke bare håret som ble vått, nei da, hele meg var klissvåt å jeg måtte skifte alt bortsett fra sokkene mine. De var de eneste plagene som var helt tørre, og det var fordi føttene mine var godt plassert i et par gode tette gummistøvler. Jeg tok en besluttning der å da, at jeg må lære meg til å gi F… litt oftere, for det var helt hærlig!! Det hadde selvsagt vært mer behagelig å ha hel regndress på seg,så slapp jeg å fryse resten av kvelden, men hey det var gøy å det er det som teller :o))
På tide å krabbe under dyna, og få seg noen timers søvn…. Kjenner at øyelokkene begynner å bli ganske trange og smale, og det er litt vanskelig å holde dem oppe uten at noe støtter dem opp. Derfor er det ikke noe mer å si i dag enn, GOD NATT!!
Det er jo 50 års jubileum for James Bond i år, og på nytt vises alle filmene i reprise på diverse kanaler…. I dag er det DR 1 som viser James Bond Thunderball med Sean Connery i hovedrollen. Jeg bare digger filmene og kan godt se dem igjen og igjen uten å bli lei dem… Hvem er favoritten, nja der er det delt 1 plass for meg, mellom Sean Connery og Pierce Brosnan. Her er nok fansen meninger like mange som det har vært forskjellige menn som har hatt rollen…..
Liker: Sean Connery for de han er veldig mandig, og sjarmerende…. kurrrrrrrrrrrr :o)) Pierce Brosnan for de han er sjarmerende, kjekk og har klasse…….. mjauuuuuu :o))
Liker ikke: George Lazenby for han passer ikke i rollen….. Roger Moore og Timothy Dalton for at de er noen ordentlig fløtepuser….. Daniel Craig for at han er for kort og for lyst hår, ja da dum årsak men han er ingen Bond i mine øyne. Når det er sagt har han en fantastisk kropp grrrrr…!!
Personlig så liker jeg de eldste filmene hvor spesial effects ikke har tatt over det meste av filmen…. Jeg liker de litt teite slåsskampene hvor du tydelig kan se at det ikke er ekte, og at det faktisk bare er film. Filmene med Daniel Craig er altfor tekniske for meg, og mistet alt det jeg likte ved Bondfilmene. Mange ville kanskje si at man må følge med i tiden, og ja da jeg ser den, men det forandrer ikke min mening.
Gynokologen i Alta var drittlei av jobben sin, og bestemte seg for å omskolere seg til å bli bilmekanier. Etter fagprøven ble han innkalt til sensor for å få dommen: Jo, du har fått 200 av 100 mulige poeng! Gynokologen: Hvordan er det mulig?? Sensor: Jo, du har fått 50 poeng for måten du demonterte motoren på, 50 poeng for måten du monterte den sammen igjen, og tilslutt har fagnemda besluttet å gi den 100 tilleggspoeng fordi du utførte arbeidet igjennom eksosrøret!!
Dette var dagen da jeg hadde planer om å krølle meg sammen i sofakroken for å se film å koze meg inne, i mens regnet høljet ned utenfor…. Vel, det ble ikke helt sånn for jeg hadde gått tom for kattesand og i morgen er jeg nødt til ta doen deres. Da var det ikke noe annet å gjøre enn å komme seg ut av døra. Akkurat da hadde regnet stillnet så jeg bestemte meg for å ta med meg Pentax Optio kamera mitt for å ta noen fuktig bilder etter at jeg hadde handlet….
Jeg hadde tatt på meg gummistøvler og turjakka mi så jeg var egentlig ganske klar for en tur i naturen, hehehe….. Tok bilen opp til Østmarksetera, og gikk nedover mot Ulsrudvannet. Det sto bare 3 bilen på parkeringsplassen, og inne i marka var det omtrent ikke et menneske å se. Selvsagt begynte det å regne i det jeg gikk nedover, men jeg var godt gledd så det spilte egentlig ingen rolle. Jeg hadde ikke prøvd Pentax kamera ute i regnet før, så jeg var spent på hvordan det ville gå…. Avstandsbildene ble i grunnen ganske bra, men nærbildene min ble ute av fokus…. Det var egentlig for at det var så mye vann på skjermen at ikke så ordentlig….!!!
Da jeg kom hjem igjen var jeg klissvåt helt til skinnet, og de eneste tørre plaggene jeg hadde på meg var sokkene mine…. Grunnen til det var ene og alene at de hadde vært nede i et par varme og tette gummistøvler. Den tjukke turjakken min var ikke så vanntett som jeg trodde den skulle være…. Jeg kjøpte meg en regndress i forrige måned, men da jeg skulle ut i dag fant jeg bare buksa… Hadde egentlig trengt den oxo… Samme hvor mye jeg lette så kunne jeg ikke finne igjen regnjakken…. Den dukker forhåpentlig opp når jeg leter etter noe annet…
Det var godt å komme hjem å få av seg alt det våte tøyet, og inn i noe lunt og varmt….. Akkurat nå fryser jeg noe vanvittig til tross for at varmeovnene nesten henger å hopper på veggen… Et varmt fleezepledd gjør nok nytten tenker jeg :o))
Se alle de fine knoppene på kaktusen min :o)) Den kommer til å bli flott når alle blomstene slår ut i blomst om ikke så veldig lenge…. Var usikker på hvilken farge den har, men jeg ser antydning til rødt ytterst på knoppene så den er nok en lysere rød tenker jeg. Må nok bare smøre meg med tålmodighet å vente før jeg får sett det :o))
Nå får jeg se å få litt varme i kroppen, for jeg orker ikke å sette her hele kvelden å sjelve…. Blogges :o))
