Hver gang jeg kommer hjem, uansett om det er snakk om etter 10 minutter eller 10 timer, så kommer pusene mine og møter meg i døra. Med det samme jeg låser opp står Vinja først i køen, og hun går opp på bakbena å stanger til meg i leggen for at jeg skal hilse og kose med henne. Ronja venter som regel til Vinja blir ferdig før hun hopper ned fra klatrestativet… Det er som regel der hun pleier å ligge for å ha oversikt over hva søsteren driver med…
Noen ganger møter jeg på en nabo, og blir stående å prate utenfor døra mi. Da hører jeg at de mjauer og drar klørne over døra, og vil at jeg skal komme inn sånn med en gang liksom, hihi.
I går hadde Vinja sånn hastverk med å møte meg, at hun løp forbi meg og ut i oppgangen… Hun bråstoppet litt forvirret, og sprang inn igjen da hun skjønte at jeg ikke var der lenger, hihi! Det var nok litt skummelt, og dessuten hørte hun at noen kom nedover trappen. Vinja er litt usikker på fremmende mennesker sånn med en gang, men hvis hun liker deg så vil hun gjerne få litt kos ;o))
Vinja
Ronja
Når de syntes at de har fått nok kos, så springer de ut på kjøkkenet begge to… Der er matkoppen tom, og da er det forventet at matmor skal fylle på litt. Skjer ikke det ganske raskt så blir det en aldri så liten mjauekonsert, hihi!!
Det å ha dårlig tid er ikke noe å anbefale, i alle fall ikke når det er isete ute…. I dag så jeg at jeg hadde sjansen til å rekke i alle fall 1 og kanskje 2 baner før, enn det jeg trodde. Dermed satte jeg i gang med å stresse som besatt, og alt gikk etter planen helt til jeg kom utenfor døra. Under det fine tynne teppe med snø som hadde kommet, lå det speilblank is.
Da gikk det som det gikk det vettu…., jeg sklei og gikk overende samtidig som jeg vred det kneet jeg hadde i vondt i fra før. Jeg ble liggende en stund Ã¥ sprelle, før jeg pÃ¥ en eller annen mirakuløs mÃ¥te klarte Ã¥ komme meg opp igjen. Heldigvis slo jeg meg ikke, men som sagt sÃ¥ ble høyre kneet mitt stivt og ømt. Jeg tok ingen sjanser pÃ¥ at det skulle skje igjen, og føyk inn igjen Ã¥ hentet broddene mine Ã¥ fikk satt de pÃ¥.Â
Jeg kom meg ned til banen uten noen flere hele eller nestenuhell, for broddene gjorde jobben sin de. Mens jeg var opptatt med å ramle, og deretter sette på meg brodder, gikk både 1 og 2 t-baner. Surt, men svært lite å gjøre med den saken. Lærdommen er jo at jeg skulle ikke ha stresset så fælt, og heller brukt tid til å ta på meg piggene med en gang så kunne det hele vært unngått.
Det var sikkert morsomt å se på, og ettersom jeg ikke slo meg kan jeg godt dra litt på smilebåndet selv også ;o))
Mange velger å gi bort blomstergrupper på denne tiden av året, og jeg syntes at det er veldig hyggelig å få dem. Det er bare det at de er et mareritt å vanne. Ofte er det satt sammen planter som ser pene ut sammen, men som ikke skal ha lik mengde med vann, eller så pakker de sammen alt for mange planter i oppsatsen så det er umulig å vanne, eller så pakker de mose på toppen så hardt at det er kul umulig å vanne uten at det flyter utover alt…
Den siste gjelder i mitt tilfelle, for nå har jeg tappert forsøkt å vanne gruppen jeg fikk før jul… Hva skjedde, jo vannet rant ut av kurven bak, og det så ikke jeg før jeg hørte at det begynte å dryppe på gulvet. Innen jeg rakk å få tørket opp var det blitt en stor dam, og rett ved siden av lå PC’n min. Ingen fare, jeg oppdaget det akkurat i siste liten så den ble ikke våt.
Jeg vurderer å potte om alle plantene i oppsatsen, sånn at jeg skal få gitt hver og en av dem den mengden vann de skal ha. Ikke i kveld kanskje, men en eller annen dag denne uken skal jeg nok få gjort det. Orker ikke å søle sånn hver gang jeg skal vanne, om det så er ved benken på kjøkkenet eller om den står i vinduskarmen.
Har du samme erfaring med slike grupper, eller er det bare jeg som er så uheldig?
Da jeg var barn var det veldig vanlig at jula prydet heimen helt til 20 dag jul. Når den dagen kom hadde vi også god mat og spiste rester av kaker og godterier. Jeg husker at jeg syntes det var sååå trist når pappa bar ut juletreet, og kastet det på haugen sammen med de andre trærne. Jeg gjemte meg bort og gråt, for jeg orket ikke å se at han fjernet det.
Ofte var det sånn at våre juletrær vokste og kom med nye skudd mens de sto inne, og som barn så jeg på treet som noe levende med følelser og tanker. Noe som sikkert kom fra et eller annet eventyr jeg hadde hørt. Det var derfor jeg ble så trist, for jeg tenkte på hvor godt treet hadde hatt det inne i varmen med all pynten på. Nå skulle det ligge der ribbet uten pynt i kulda…. Disse voldsomme følelsene for juletreet avtok etterhvert som jeg ble eldre, og når jeg fant ut at jeg var allergisk mot bartrær ble det plast som prydet stua.
Nå for tiden pynter jeg jo til jul allerede 1. desember, og da føler jeg ikke behovet for å la pynten stå til midten av januar. Enkelte år har jeg faktisk pakket bort i Nyttårshelgen, og det er for at kattene mine har begynt å vise litt vel mye interesse for juletreet. Dette året kommer jeg til å begynne til fredagen, og pakker ned alt pynten da. Så blir det en hviledag på lørdagen, ettersom jeg har planer den dagen. Søndagen er det påan igjen, for da skal gardinene skiftes. Jeg har jo røde julegardiner i alle rom, og da det er nisser på en del av dem er det greit at de også skiftes ut.
Hva gjør du? Pakker du ned jula tidlig eller lar du den stå en stund ut i januar?
#jul #julepynt #nedpakking #januar #nyttår #blogg
Â
Jeg er så stolt av Amaryllisen min, som nå har kommet med blomster i to av stilkene sine. Nå er jeg veldig glad for at jeg kjøpte støttebøyle til den, ellers er jeg jammen redd for at den ville ha veltet for meg. Nå er den skikkelig tung, og det skal ingenting til for at den tipper ;o))
Det er første julen på lenge hvor faktisk blomstergaven fra Borettslaget har sett frisk og fin ut etter Nyttår, og det setter jeg stor pris på ;o))
Det var så mørk i vinduet, og for å slippe å flytte den for å ta bilde lyste jeg den opp med lommelykt. Hihi, du kan se hånden min reflektert i vinduet. Så ikke det før jeg fikk lastet bildet opp på PC’n ;o)))
At kjæledyra våre kan bli redd og engstelig når bråket setter i gang på Nyttårsaften, er en kjensgjerning. Rundt her jeg bor har det minsket med oppskyting av fyrverkeri betraktelig de siste årene, men litt er det jo fortsatt. Nå er det oppsamlingsplasser som folk drar til.
Her i heimen var Ronja litt nysgjerrig på det som skjedde ute, men hun ville ikke ut. Vinja derimot lå på senga mi, og var ikke interessert i det hele tatt. Før om årene løp gjerne Ronja ut på balkongen å satt på klatrestativet, og der stirret hun fasinert på fyrverkeriet og fargene. Når noen fyrte opp de store tunge, som hørtes ut som bomber, da ble hun redd og ville inn med en gang. Vinja var redd og gjemte seg i skapet da hun var yngre, men nå bryr hun seg ikke lenger.
Tenkt, da har vi lagt 2017 bak oss og har startet på et nytt år. Hva vil det nye året bringe med seg av gleder og utfordringer? På denne dagen vært år sitter jeg ofte å gjør opp regnskap over året som har gått. Har jeg fått gjort de tingene jeg hadde planer om, eller er det ting jeg ikke rakk å gjøre. Noen ganger så blir listen over tingene jeg ikke gjorde, lengre enn det jeg faktisk gjord. Akkurat det er litt deprimerende. I 2017 syntes jeg i grunnen at det meste av det som sto i kalenderen har blitt gjort.
Det har blitt en tradisjon at Bestisen er hos meg på Nyttårsaften, og slik var det også denne gangen. Vi kjøpte inn et kalkunbryst på ben, som lå vakumpakket i marinade. Til det hadde vi kun kokte poteter, tomater og resten av skinkestek-sausen fra fredagen. Kalkunen ble saftig og god, og vi spiste godt begge to. Det ser kanskje litt puslete ut, men det var mer enn nok med mat til oss to.
Bestis Anne og jeg har kjente hverandre i mange år, og denne Nyttårsaften var det faktisk 40 år siden vi møttes for første gangen. I den anledning måtte vi jo ha en kake, så hun laget den gode ostekaken sin. Den har pepperkaker i bunnen i stedet for annen kjeks. Vi har opplevd mye morsomt, trist og interessant på disse årene. Når vi nå har tatt skrittet over til 2018 så er listen over ting vi skal gjøre begynt å fylles opp. Allerede til lørdagen skal vi sammen med kusinen til Anne i Folketeateret å se Les Misrables. Det er noe vi gleder oss veldig til ;o))
Når klokken var slagen gikk vi ut på balkongen for å se på rakettene, men det var så grått å tåkete at det var ikke mange vi så. De som sendte opp var et stykke unna, ingen i området her jeg bor, og så vi bare noen lysglimt her og der. Akkurat det syntes jeg var litt trist.
I dag tar jeg livet helt med ro, ble ganske sent/tidlig før jeg kom i seng så jeg er litt ullen i kroppen.
