Kate og William har fått en datter på morningen i dag, kl 8;34. Som den store royalisten jeg er så har jeg vært opptatt om det ble en gutt eller jente… Gratulerer til de nybakte foreldrene ??
England er jo alt for pomp og prakt, og da ble jo også fødselen annonsert av en "Town cryer".
Jeg har fulgt med på Sky News nå på förmiddagen for å se om det skjedde noe. Nå kan jeg dra ut, hehehe….
#baby #lykke #datter #kongelig #royal #kate #william #fødsel
#meg #vera_lynn #kattene #vinja #ronja #kattene
Det ble lite med blogging i går, men pc’n gikk allikevel ganske varm… På et tidspunkt hang den seg helt opp, og det var så vidt jeg fikk den i gang igjen.
Grunnen til dette var at jeg satt å bladde igjennom kirkebøker på nettet, for å finne pappas søster so døde som barn. Jeg fikk blod på tann etter at jeg fikk hjelp fra en hyggelig dame i en Facebook gruppe jeg er med i, for å finne pappas bror som også døde som barn. Jeg har bare hørt om deres eksistens, men ingen kunne fortelle noe om når de var født og når de døde.
Min onkel Oskar ble født 17. mai 1919 og han døde 27.07.1927 av noe som het Kolerine. Etter litt søking på nettet fant jeg ut at det var en veldig smittsom diaré. Noen steder sto det at det var et annet navn for Kolera.
Jeg ble så oppspilt over at han var funnet, og det føltes som om han endelig ble en person å ikke bare en historie noen fortalte.
Etter at Oskar var funnet bestemte jeg meg for å prøve å finne Inger Lise, men det var ingen lett oppgave. Jeg kan jo like godt fortelle med en gang at jeg ikke fant henne, og det etter å ha sittet i flere timer. Øynene mine var helt firkantet og såre til slutt, og jeg måtte bare gi opp. Like før jeg gikk å la meg sendte jeg en mail til arkivet på Hamar for å høre og de kan hjelpe meg.
Det er så spennende når noe man har lett etter så lenge endelig dukker opp ;o))
Nå i kveld var himmelen så flott med masse skyer, og det var ikke så kaldt heller. Jeg kunne sette opp balkongdøra en stund så kattene kunne få løpe litt ut og inn. Det skal jeg si deg at de gjorde også, spesielt Vinja. Hun tok helt av å ble helt propell, hehehe….
Nå skal denne dame finne fram strikketøyet, for det har ikke blitt så mye av det de siste dagene.
Ha en fortsatt fin tirsdagskveld, blogger ;o))
#slektsforskning #familie #pappa #søster #bror #facebook #balkong #vær #katter #vinja #strikke
For ganske mange år siden startet jeg med slektsforskning, for å få litt oversikt over de som hadde vært her før oss. Spesielt på min fars siden viste jeg veldig lite, og når jeg spurte ham om familien så husket han ingenting om dem. Om det var for at han hadde glemt, eller om han ikke var interessert vet ikke jeg.
Det pirret nå iallefall min nysgjerrighet, og jeg begynte veldig forsiktig å grave på nettet. Til å begynne med hadde jeg ikke peiling på hvordan jeg skulle begynne, men etterhvert så fant jeg ut det. Det finnes Folketellinger og nettsider man kan snoke rundt på. I tillegg finnes det grupper man kan melde seg inn i, hvor man kan få hjelp til å finne det man ikke er i stand til å finne selv.
Jeg kom etterhvert ganske langt på de fleste grenene på både pappa og mamma sin side, men en person er fortsatt et lite mysterium for meg. Det er min oldefar, pappas farfar, som flyttet fra Slobyn i Värmland på 1870 tallet. Jeg vet at han bodde i Oslo, nærmere bestemt Frenningen som i dag er Christian Kroghs gt. ved Akerselven. Der ble de eldste av min farfars søsken født og de ble døpt i Jakobs Kirke. Min oldefar var skredder…. Etter en stund flyttet de til Romedal hvor min oldemor var fra, og der har store deler av slekten blitt værende. Han døde i godt voksen alder, og da bodde han i Hamar. Jeg ønsker å finne ut om det livet oldefar levde og gjerne se et bilde av ham. De fleste menn i familien som jeg har sett bilde av så langt ligner på hverandre, og det hadde vært så artig å se hvordan oldefar så ut å om familielikheten kommer fra ham.
I går formiddag fikk jeg helt dilla, og begynte å oppdatere familietreet som jeg for en stund siden la inn på et nytt slektsprogram jeg hadde kommet over: www.geni.com Når jeg først var i gang så klarte jeg jo ikke å stoppe, og jeg ble sittende i mange timer med å registrere og oppdatere.
For å kunne benytte seg av alle funksjonene i slektsprogrammet må man ha PRO versjonen, men den koster selvsagt penger. Programmet er amerikansk, og etter som jeg har forstått så må jeg betale i dollar per mnd eller et årlig beløp. Jeg har bestemt meg for å ta meg en gratis prøveperiode, før jeg bestemmer meg for om jeg skal betale for det. Da blir det i såfall per måned.
Jeg har tenkt mange ganger på hvor dumt det var at jeg ikke hørte etter når de voksne snakket om familien, og hvem som var i slekt med hvem. Da var jeg ikke så veldig interessert, og nå er foreldregenerasjonen borte på begge sider å vi søskenbarn er de eldste i familien…
Det blir nok til at jeg oppdaterer litt mer inne på programmet i løpet av dagen, for det frister ikke å gå ut i kulden i dag……
#slekt #slektsforskning #forskning #familie #farfar #oldefar #geni #frenningen #christiankrogsgate #akerselva #romedal
På denne dagen for 13 år siden, en grå november formiddag, trakk den flotte pappan min pusten for siste gangen å sovnet stille og rolig inn. På hver side av sengen satt mamma og jeg å holdt han hånden helt til det var over.
Jeg var glad i ettertid at jeg fikk muligheten til å være der da han sovnet inn, sånn at jeg fikk se at de siste timene i livet hans ikke var en kamp. Alt gikk rolig for seg, og det var på mange måter så godt oppe i alt det såre og vonde.
Denne flotte fine pappan min var en mann med masse godt humør, veldig morsom, ekspert på ablegøyer, en ordentlig ertekrook, utrolig snill og gavemild. Jeg sitter igjen med så mange flotte minner om han :o)) Venner og bekjente har også bare gode ord å si om han, og mimrer ofte om episoder de husker eller om festlige ting han gjorde.
I gamle dager var det flotte og fargerike blomsterbedd rundt de fleste balkonger, og både min mor og naboen puslet ofte om sine blomster. For å spille naboen et pek lurte han seg ut å plantet et par poteter i beddet hennes, og når det begynte å vokse fulgte han nøye med der hun sto å undret seg over hva hun hadde plantet der. Om den fikk stå der lenge nok til at det ble poteter i jorden husker jeg ikke :o)) Tror jeg kunne fylle en bok med alle historiene om han :o))
R.I.P: f: 18.04.1924 – d: 10.11.2000
For 92 år siden i dag ble den kjære mamman min født, med andre ord så er det hennes bursdag i dag :o)) Etter at jeg hadde vært hos legen så dro jeg ned på Alfaset Gravlund for å tenne lys for henne. Var veldig spent på hvordan det hadde gått med de nye plantene jeg satte ned for et par dager siden. Så langt hadde de klart seg helt fint i skybruddene vi har hatt de siste dagene.
Jeg savner samtalene våre og de friske diskusjonene vi hadde, for vi var ikke alltid enig om hvordan ting skulle gjøres eller være. Etter å ha luftet meningene våre både på en rolig måte og på en litt mer heftig måte, ble vi alltid enig. Den heftige og litt mer høylytt måten må jeg nok innrømme at det var jeg som sto for. Når man er født med temprament som kan blåse hode av de fleste så er det ikke alltid så lett å roe seg ned når man mener man har rett, hihihihi!!
Hun er savnet av flere enn meg, for med sitt vennlige og milde vesen så var det mange mennesker som trykket henne til sitt hjerte :o))
Mamma, f. 27.06.1921 og d. 22.06.2006!!
I dag ville den snille gode pappan min som jeg var så glad i, fylt 89 år.
Jeg savner ham veldig og tenker på ham hver eneste dag, og er litt lei meg for at han gikk bort så altfor tidlig. Han fikk dessverre ikke lov til å være frisk etter pensjonisttilværelsen startet, men hadde mange fine perioder i mellom sykdomsutbruddene. Til slutt ville eller orket ikke kroppen hans mer, og i 2000 bare 76 år døde han med mamma og meg ved sin side.
Lys er kjøpt inn, og om litt skal jeg dra ned på Alfaset for å tenne dem for papsen min….
Er det ikke sånn at en mormor skal være en snill, god og imøtekommende person som barnebarna vil komme til?? Det er i allefall ikke noe jeg kjenner meg igjen i med min egen mormor. Jeg kom til å tenke på henne når jeg satt å leste bloggen Julianogmamma hvor hun skriver om at hun fikk hjelp og støtte av sin mormor i en drøm i forbindelse med operasjonene sønnen skal gå igjennom…
Jeg kan ikke huske at mormor noen gang ga meg en klem, tok meg på fanget eller sa et vennlig ord til meg…. Når jeg forsto at hun egentlig ikke var så begeistret for meg husker jeg ikke, men det gikk jo opp for meg etterhvert. For jeg hadde en farmor som var stikk motsatt, og som jeg var utrolig glad i :o)) Etter at jeg ble eldre og ørene lengre så fikk jeg med meg de voksnes samtaler, som de hadde når de trodde jeg ikke var der eller sov. Mine foreldre kommenterte sjelden mormors oppførsel, men min tante gjorde det flittig å da fikk jeg jo høre hvorfor.
Siden jeg var adoptert så var hun nemlig ikke min ordentlig mormor, og det var der tornen satt fgodt fast… Mamma og pappa kunne jo ikke få egne barn, og var jo så lykkelig da de fikk adoptere meg, og det burde jo min mormor oxo ha vært. Glad på deres vegne, at de hadde fått denne dyrbare gaven som et barn jo er, og det skulle ikke spille noen rolle om barnet er av eget kjøtt og blod. Tydligvis så var det akkurat det. Jeg gråt meg ikke i søvn om nettene for at hun ikke var så kjærlig, men ble heller mer likegyldig ovenfor henne.
Mamma fortalte at hun var ikke så veldig kjærlig ovenfor sine egne barn heller, og var det noe gikk de heller til oldemor som var snill og god som dagen var lang. Når mamma og jeg var å besøkte min biologiske familie på farsiden for første gang, ble hun så overveldet over hvordan hun ble tatt i mot. Varmen og godheten som strømmet mot henne og alle de varme klemmene hun fikk av helt fremmede mennesker. I bilen hjem snakket hun ikke om annet, og hun sa at hun kunne ikke huske at hun noen gang hadde fått sånn varme og så mye klemmer fra sin egen familie. Dette var noe hun minnes og snakket mye om helt til hun døde, og som hun satte utrolig pris på… Det sier jo litt om hvordan det var!!
Mormor har vært død i mange år nå, og er ikke her for å kunne forsvare seg så det er kanskje urettferdig av meg å henge henne ut…….., eller er det??
Jeg vokste opp som enebarn og yngst av alle søskenbarna i familien, og tenkte mye på hva som skulle skje med meg når mamma og pappa ble borte. Det var noe som opptok meg mye i barndommen at de skulle dø, og jeg skulle bli igjen helt alene. Jeg kunne ligge i senga om kvelden etter at jeg hadde lagt meg å tenke på dette, og kjente at jeg ble så redd og lei meg, men jeg turte aldri å fortelle det til foreldrene mine.
Ellers var jeg et lykkelig barn som var utrolig glad i mamman og pappan min… De var alt for meg, og de hadde ikke bare fått meg men valgt meg, for jeg var adoptert!! Akkurat det syntes jeg gjorde meg anderledes og litt spesiell. Når jeg bodde på Lørenskog så viste alle sammen om det, men etter at vi flyttet til Oppsal viste inen om det!!
Det at jeg adoptert var på en måte min lille hemmelighet, og jeg valgte selv å ikke fortelle det til noen. Jeg husker at jeg likte følelsen å vite noe som ingen andre viste om :o)) Når vi ble litt eldre så begynte venninnene å prate om på hvilken ukedag de var født, og hvilket tidspunkt… Det viste jo ikke jeg, men når jeg fant en gammel kalender fra året jeg ble født fant jeg ut at jeg var født på en søndag. Ikke før jeg kom i kontakt med min biologiske mor i voksen alder fikk jeg vite at jeg ble født søndag kl 18:50 på første juledag :o)) Når venninnene spurte meg om tidspunktet så avfeide jeg dem raskt med at, det har jeg ikke spurt om!!!
Tenkte jeg noen gang på mine biologiske foreldre?? Selvfølgelig gjorde jeg det, og jeg var nok oxo opptatt om jeg hadde søsken og om vi lignet på hverandre. Da jeg var 12 – 13 år gammel husker jeg at at det sto en artikkel i Arbeiderbladet om noen jenter i Tromsø, og hun ene var prikk lik meg. Da dagdrømte jeg i lang tid at hun var søsteren min og at jeg reiste opp for å finne henne… Jeg kunne ta meg i å sitte å se på vennenne å se hvor like de var søsknene sine, og da kom selvsagt tankene om mitt eget opphav.
Selv om jeg tenkte en del på hvor jeg kom fra under oppveksten, var jeg nok ikke så opptatt av å finne mitt biologiske opphav da…. Jeg hadde det utrolig godt, og følte meg elsket av mamma og pappa. For dem var jeg virkelig “barnet” med stor B, for de kunne jo ikke få egne barn. Ble jeg bortskjemt, ja det gjorde jeg nok, men jeg fikk alikevel ikke alt jeg pekte på… så ille var det heldigvis ikke. Nå er de borte begge to, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på dem å savner dem!!
Når jeg ser på bilde av dem kjenner jeg en god følelse i hjertet mitt, og tenker at når jeg først skulle adopteres bort så var jeg utrolig heldig som kom til akkurat dem. Genene styrer nok mye av hvordan man blir som menneske, men jeg tror oxo at den oppdragelsen man får, kjærligheten fra snille og gode foreldre har en stor innvirkning på personligheten. Skulle ønske jeg hadde dem her nå sånn at jeg kunne fortelle dem hvor mye jeg elsker dem og setter pris på det livet de har gitt meg…. Tårene renner!!
Min biologiske mor Aslaug Liv.
Min biologiske far Halvor, og yngste tante Jorid.
Da pappa ble veldig dårlig i 2000 og det begynte å gå opp for meg at han nok ikke kom til være med oss så veldig mye lenger, var det som om jeg fikk et spark i siden. Da skrev jeg til Fylkesmannen i Oslo og la ved adopsjonspapirene mine og spurte om å få vite hvem mine biologiske foreldre var og hvor de kom fra. Pappa fikk aldri oppleve at jeg fikk svar for han døde 20.11.2000, og brevet fra Fylkesmannen kom 3 uker etter. Overraskelsen var stor da de hadde tilskrevet mine biologiske foreldre å fortalt dem om at jeg hadde tatt kontakt. Jeg så for meg at jeg først bare skulle vite hva de het o.l., men i ettertid så er jeg veldig glad for at det ble gjort på denne måten. Vet ikke om jeg hadde våget å ta den første telefonsamtalen!!!
Min biologiske pappa tok kontakt med meg nesten med en gang, og vi har fått en varm og fin kontakt… Ikke nok med det, jeg har oxo fått 3 brødre og en fantastik flott søster som jeg er blitt så glad i :o)) Huff, nå ble jeg rørt igjen!! Plutselig lignet jeg på noen, og fant ut hvor mitt nesten sydlandske temperament kom fra :o)) og at det var flere personer enn meg som gråt for den minste ting :o)) Jeg har i tillegg til å fått flotte søsken, oxo fått 10 hærlige tantebarn og blitt grandtante til 4 stykker :o))
Min biologiske mamma tok det litt lengre tid før jeg fikk kontakt med, og vi har som jeg har fortalt før hatt et av og på forhold… Nå er det på igjen, og hvis det skal fortsette er det nok jeg som må holde det på. Det er jeg i grunnen blitt fortrolig med… P.g.a. ting er som de er med henne har jeg ikke klart å få den samme varme kontakten med henne som med min pappa, og det blir nok heller aldrig det. Jeg håper virkelig at hun en dag klarer å få seg til å si ordene, kan du ikke komme en tur ned til meg!!!
Er jeg lenger bekymret for hva som skal skje med meg etter at foreldrene mine døde, nei egentlig ikke, for jeg har fått en stor flott familie som jeg er utrolig glad i. Vi treffes kanskje ikke så ofte, men jeg vet jo at de er der å det betyr utrolig mye. Glad i dere alle sammen :o))
På denne dagen for 88 år siden ble den snille gode pappa’n min født i Romedal i Hedmark! Jeg tenker på han hver eneste dag, og savner han noe enorm, å jeg kan ikke helt fatt at det i år er 12 år siden han døde. Han var en mann som hadde masse humor, og gjorde livet lysere for alle rundt ham :o))
På veg hjem fra jobben dro jeg innom Alfaset Gravlund for å tenne lys for pappa… Det måtte selvfølgelig begynne å regne og blåse da jeg gikk nedover til graven, og da tenkte jeg at det skal bli problemer med å få tent lysene i lyktene. Merkelig nok så sluttet det å blåse akkurat lenge nok til at alle 3 lyktene var tent, og så begynte det påan igjen… Da gjorde det ingenting!!! Her hjemme har jeg oxo tent lys i alle lysestaker til minne om han, men oxo litt for stemningens skyld :o))
Oxo i år har vi besøk av rådyr på gravlund… De kommer å mesker seg med blomstene på gravene. Første gang det skjedde på
vår grav trodde jeg at noen hadde stjålet blomstene vår, men så oppdaget jeg avtrykk av hover i jorden!!
