Vemodig…

Det var en rar dag i går da vår kollega igjennom 8 år sluttet. Det hele begynte med at hun kom å ga hver og en av oss en rød rose, og en kjærlighet på pinne om morgenen.  Jeg ble så rørt at og kjente en klump i halsen, samtidig som tårene presset seg på bak øyelokkene. Jeg var langt i fra den eneste kunne jeg se.


I stedet for å ta med rosene våre hjem, maltrakterte vi en farrisflaske å satt alle sammen oppi der… På den måten kunne vi glede oss over dem sammen :o))

Vi fikk en kollega på avdelingen ved siden av til å ta et minnebilde av oss. Det var godt at han tok flere bilder, for det var vanskelig for oss å klare å se normale ut samtidig på samme bilde. I respekt for at de fleste av mine kolleger ikke ønsker å eksponere seg på sosiale medier, blir ikke bilde publisert.


Dagen gikk så veldig for, og kl 14 samlet vi oss ute i almenningen for å ha avsluttning for kollegen. E og jeg hadde i forveien vært nede på kjøkkenet og hentet kaken som var blitt bestilt til anledningen. Det skal sies at ikke bare ser god ut, men den var det også. Masse deilig sjokoladekrem, som ikke var for søt :o))


Det er vemodig med sånne avslutninger. Når sjefa skulle holde en liten tale trodde jeg at jeg måtte ha papirlommetørklene klare. Heldigvis så gikk det greit uten, mest for at jeg var opptatt med å filme hele seansen med mobilen min.

Da vi skiltes ved arbeidsdagens slutt lovet vi hverandre at vi skulle holde kontakten. Møtes over en kopp kaffe og lignende, og jeg håper virkelig at vi klarer å få det til….

Pete Duel

For oss som har levd noen år, husker kanskje Pete Duel som spilte i den populære western serien Alias Smith and Jones, sammen med Ben Myrphy.

I dag ville Pete ha fylt 74 år, men siden han valgte å forlate denne verden ved egen hånd på nyttårsaften i 1971 er han ikke lenger blandt oss.

Jeg var ikke så gammel da serien gikk, men som så mange andre var jeg veldig betatt av denne kjekke mannen med øyne som var så mørke og hypnoserende. Jeg husker fortsatt at de hadde et innlegg i Dagsrevyen i forbindelse med dødsfsllet hans.

Ville minne ham på fødselsdagen hans, for han er på langt nær glemt….

Captain Phil Harris, min favoritt

Da serien Deadliest Catch begynte på Discovery Channel, ble jeg raskt hekta på serien. De aller fleste som fulgte og følger serien har sin favoritt kaptein, og det hadde jeg også. Det var Phil Harris på den grønne båten Cornelia Marie :o)) 

Jeg gikk ikke glipp av en eneste episode, og bare elsket å se på alt slitet og kranglingen mellom kapteinen og sønnene som etterhvert jobbet ombord sammen med han. Da han så ble syk og havnet på sykehus var jeg som alle andre bekymret for ham, og var lykkelig da det så ut som om han skulle klare seg. Dessverre skulle ikke oppturen vare, og 9. februar 2010 var det slutt for Captain Phil Harris og han sovnet inn.

R.I.P.

Et lys er slukket

Det året jeg fylt 13 år, en gang for så mange år siden, fikk jeg min aller første seriøse brevvenninne. Hun het Birgitta og kom fra Skåne i Sverige, og hun var et par år eldre enn meg. Akkurat det syntes jeg var spennende, for den gang var de to årene mye å at hun ville skrive med meg som var så ung var gøy :o)) Hennes liv var helt anderledes enn mitt…. Der mitt var bekymringsløst og harmonisk, så var hennes noe helt annet…

På den tiden var det ikke noen data som vi kunne sitte å chatte sammen på kvelden, nei her var det å skrive brev å gå å vente på at et svar skulle dumpe ned i postkassen. Jeg husker at jeg ble så glad da det kom brev fra Birgitta hvor hun fortalte om alt hun hadde vært med om siden forrige brev. På loftet har jeg de fleste brevene jeg har fått fra henne, og av og til henter jeg de fram og leser dem å minnes en tid som var.

Etter noen år møtte Birgitta sin Sadee, som kom fra Thailand, og giftet seg… Som tiden gikk fikk de også barn, Jacob, Anvar, Matilda, Samuel og Ishak, og i fotoalbummene i hyllen har bilder av dem alle sammen. Til jul utvekslet vi julegaver, ikke store greiene men litt til å legge under juletreet.

Gleden over å være mor til 5 flotte unger kunne ikke stoppe de indre problemene og hun utviklet anoreksia da barna var små, som tok over livet hennes totalt. Hun fortalte igjennom brevene om tankene sine og hvordan det var å leve med denne sykdommen. Det var også den og alle de andre problemene som følger med sykdommen som var årsaken til at vi mistet kontakten. Hva som skjedde og hvordan hun hadde det i de årene vi ikke hadde kontakt vet jeg ikke…

Tidligere i våres fikk vi igjen kontakten på Facebook og det var noe vi begge satte stor pris på… Vi hadde ikke funnet helt tilbake til det som en gang var, men det ville vi nok ha gjort………………….

I går fikk jeg en melding på Facebook som jeg først trodde var fra Birgitta, men det viste seg å være fra datteren Matilda. Hun fortalte at Birgitta hadde gått bort på fredagen, og at de nå skulle stenge Facebook kontoen hennes. Hun la igjen et par telefonnr., hvor et av dem var et mobil nr. Jeg sendte henne en melding for å si hvor lei meg jeg var og kondolerte, og spurte samtidig om hva som hadde skjedd. Til morran i dag fikk jeg en tilbakemelding fra henne hvor hun fortalte at Birgitta ikke orket mer av livet og valgte selv å avslutte det.

Jeg syntes det er vondt å tenke på at hun følte at hun ikke hadde noen annen utvei :o(

Et lys er slukket

Trist beskjed

I det jeg var på veg ut av døra på jobben fikk jeg en meld fra min tante i Atrå. Hun fortalte at min biologiske mor døde i natt. Jeg hadde først tenkt til å svare på meldingen, men bestemte meg for å vente til jeg kom hjem.

Jeg måtte handle litt før jeg dro hjem, først dyrebutikken for sand og tørrfor til pusetassene. Etterpå litt til målselv. Det var skikkelig glatt å kjøre etter snøfallet i dag, så det var bare å ta det med ro. Enkelte steder var det speilblank is under snøen, og det var noen biler som slang både til den ene og den andre siden av veien.

Med det samme jeg kom hjem ringte jeg tante for å høre hva som hadde skjedd. Det hadde gått fort nedover med moren min etter at samboeren døde i høst. Så fikk hun selv påvist lungekreft før jul og det var ingenting de kunne gjøre noe med. Hun havnet på Sofienberg hvor hun var til hun døde. Tante hadde hadde besøkt henne i romjulen og da var det ikke så mye igjen av henne.

Hvorfor var ikke jeg der, kan man spørre seg! Det kommer seg av at jeg aldri har møtt mon mor bare hatt telefonkontakt. Det ble bare sånn, og det var ikke noe jeg ønsket. Ting var komplisert sånn var det bare.

Hun skal begraves til tirsdag oppe i hjembygda i Telemark, og jeg vet ennå ikke om jeg kommer til å dra. Må se det ann litt.

Hvordan forklarer man hva mobbing er?

En dansk venninne hadde lagt ut denne på sin Facebook status, og hun ved hva det betyr som foreldre når ens barn blir mobbet. Datteren ble mobbet av en gutt på skolen og hun hadde det virkelig vondt og ville ikke gå på skolen.

Her er hvordan en lærer i New York fortalte det til sin klasse:
Hun bad dem lave følgende øvelse: Børnene skulle hver tage et ark papir, hvorefter de fik besked på at krølle det sammen, trampe på det, og i øvrigt gi? det nogle tæsk, dog uden at rive det i stykker. Så bad hun børnene om at udfolde papirarket og se på, hvor beskidt og fyldt med mærker og ar det var blevet. Så fik børnene besked på at sige undskyld til papirarket. På trods af at de havde undskyldt og at de havde prøvet at udglatte papirarket, så var det stadigt krøllet og at disse mærker aldrig ville forsvinde, uanset hvor meget de forsøgte at fjerne dem. Det svarede til, hvad et barn gør når det mobber et andet barn. Selv om man bagefter siger undskyld, vil arrene aldrig forsvinde. Børnenes ansigtsudtryk fortalte at beskeden havde haft den ønskede effekt. Kopier og spred budskabet, hvis du er imod mobning.. ♥


Når noen ikke er der mer…

En person jeg kjenner døde brått og uventet forrige tirsdag, og jeg ble helt satt ut… Det å se han ligge der i senga og det går opp for meg at det ikke er noe å gjøre er en uvirkelig følelse. Stå litt på utsiden og se hvordan sorgen og fortvilelsen fyller rommet og de som er så glad i han… Jeg klemmer og trøster mens tårene renner nedover kindene, alt er helt uvirkelig. Minutter blir til timer mens vi hele tiden venter på at det er noen som skal komme. Utvendig er jeg helt rolig, mens inni meg er det fult kaos og jeg kjenner at jeg stresser meg opp mens blodet bruser og suser rundt i kroppen å gjør at jeg blir både varm og kald omhverandre.

Dagen etter hadde fortsatt ikke kroppen min landet og hjertet sluttet å dundre, men etter lang og god samtale med en venn kjente jeg at den endelig begynte å roe seg ned.

I morgen holdes begravelse for ham, og det kommer til å bli en tøff dag for familien, de gode vennene og oss andre som har lært han å kjenne.

Stå ikke ved min grav og gråt
jeg er ikke der.
Jeg sover ikke.
Jeg er de tusen vinders blåst
jeg er snøkrastallers frost.
Jeg er morgensol i duggvåt eng
og høstregnet som væter kinn
Når du våkner opp i morgenstille
er jeg de tusen fuglevingens sus.
Når du sover inn i nattens silde
er jeg de milde stjernes lys.
Stå ikke ved min grav og gråt
jeg er ikke der.
Jeg døde ikke

R.I.P. Sven-Erik Paulsen (1952 – 2012)

Kanutten og Romeo Clive…. Husker du?

Jeg sitter her å vrenger og vrir på hode mitt uten at det hjelper noe serlig…
På 60-tallet gikk det en serie på NRK som het Kanutten og Romeo Clive, spilt av henholdsvis
Anne Kath. Vestly og Alf Prøysen.

Er det noen som husker hva den lille kanutten het i serien, og kanskje hvem som spilte han?
Mulig dere som er rundt min alder kan huske det! Jeg har leita på nettet,
men klarer ikke å finne noen ting der. Jeg har navnet på tunga,
men der ser det ut til å forbli…. Har prøvd alt for å komme på det, uten hell. 

I flere timer fløy de….

Helikopteret har flydd over her jeg bor og området rundt i flere timer i dag, i forbindelse at den 16 år gamle jenta har blitt borte her i Østensjø Bydel. Dette skjedde ikke langt fra Statoil stasjonen jeg var på i går, og selv bor jeg på toppen. Stadig vekk er det jo noen som blir borte, og man syntes det er trist men når det skjer med noen som bor i nærområdet kommer det liksom litt for tett på. Selv om man ikke kjente til eller vet hvem personen er går det inn på en.

Jeg tenker på den stakkars familien som sitter der hjemme å venter på nyheter om datteren, og den uroen de føler med å ikke vite hva som har skjedd. Ingen av oss kan vel engang begynne å forstå hva de går igjennom i en stund som dette her.

Man lurer jo på hva som kan ha skjedd, og tenker jo at noen må ha dratt henne inn i en bil… Det er jo ikke mulig å slepe med seg en uvillig 16 åring gatelangs rundt midnatt, for det er alt for mange ute. Grøss, jeg blir nesten uvel når jeg tenker på det. Her oppe er det jo så rolig, og det skjer omtrent aldrig noe alvorlig derfor er det så ekkelt alt sammen. Jeg håper virkelig at de finner henne snart!!