Det er nå i allefall sånn det føles når jeg gang på gang forteller om vonde skuldre og betennelser som gjør dagene til et slit å komme igjennom. I natt lå jeg våken i flere timer for at jeg hadde så vondt i skulderen min. Så fort jeg hadde funnet en god stilling og gled inn i drømmeland klarte jeg å snu på meg å våknet av at det var vondt. Sånn holdt det på helt fram til det nesten var på tide å stå opp, men da vettu sovna jeg inn så hardt at når alarmen gikk av hørte jeg ingenting. Jeg kom først til megselv kl 08:30, og da skulle jeg ha vært på jobben allerede.
På jobben i dag fungerte skulderen sånn 40% og hele tiden måtte jeg passe på hvordan jeg satt, hvordan armen vilte på støtten og for all del ikke la armen henge ned når jeg gikk. Selvsagt glemte jeg meg når jeg reiste meg for å gå vekk fra plassen min, og da var det som om 10 kniver ble kjørt inn i skulderen. Det er noe ordentlig pes, og jeg er virkelig dritt lei av å gå rundt å ha vondt hele tiden. All energien i kroppen forsvinner i løpet av dagen å når jeg kommer hjem er jeg så sliten at jeg klarer ikke å holde meg våken. Så ender jeg opp med å sovne i stresslessen, og det er ikke noe bra sted å sove når kroppen er vond fra før.
Akkurat nå er albue og skulder på sitt verste, og vil vel være det en stund…. Så plutselig snur det å det går tilbake til normalen, som er vondt men mer levelig :o))
Er jeg deppa i dag?? Ja da det er jeg…. Stort sett så takler jeg smertene og alt som det medfører ganske bra, men så kommer det perioder hvor jeg syntes at alt er helt håpløst… som nå!!!
Nå har klokka løpt fra meg igjen, og jeg burde jo selvsagt ha gått å lagt meg for lenge siden i stedet for å sitte her å surmule over at jeg har vondt i kroppen. Rart det der at klokka går mye fortere etter at man kommer fra jobb enn mens man er der!! Senga ser så innbydende ut der den står, så nå er det bare håpe på at jeg får sove hele natten igjennom, krysser fingrene. GOD NATT!!
Men kjære Vera, – du mÃ¥ gÃ¥ til legen, – og ikke gÃ¥ med den vond arm/skulder. Det blir jo ikke bedre av seg selv, – og den trenger hvile, og ikke stress!! – Man mÃ¥ huske Ã¥ ta vare pÃ¥ seg selv, – JA – vi har jobben +++ – MEN det er ingen som takker deg nÃ¥r man til slutt ikke orker mer! – SÃ¥ bestill legetime, og om det blir sykemelding – JA sÃ¥ blir det slik!!
Ta vare på deg selv!!
Jeg kan ikke gÃ¥ til legen nÃ¥ med en pÃ¥ ferie i 14 dager til, og et par til som forsvinner om noen dager. Prøver Ã¥ ta livet helt med ro her hjemme i stedet nÃ¥r jeg kommer hjem…., sykemelding er ikke et alternativ akkurat nÃ¥. MÃ¥ bare holde ut fram til pÃ¥ske nÃ¥…..
Det er alltid en lege som kan hjelpe deg Vera.. har veldig vondt av deg.. ser at du har slitt, LENGE.. <3 Jeg VET at man driver seg videre. Jeg har jo selv gjort det i tja, 10-15 år. Og se hvor jeg er nå...
Det som skjer til slutt er at det er vondt 24/7, det blir aldri bedre etter helg heller i grunn. Det er altfor sent for meg å tenke og angre nå, men jeg kan love deg at det ikke er spesielt artig å være kronisk sjuk. Jeg tenkte selvsagt ikke på det da, for man lever i håpet alltid.. ikke minst i fornektelse. Den setningen i huet som gjentar seg: "Det blir nok bedre.." og "Det går over.." Bare jeg får litt ferie nå snart, så går det bra". Vi mennesker er evige optimister og flott er det, ellers hadde vi i prinsippet ikke overlevd.
Nå vet man jo ikke hvilken genetisk arv man har og når begeret er fullt, men fasiten nå er jo nå for min del at kroppen min tålte ikke all den smerten til slutt. Vi er forhåndprogrammerte med en smerteterskel når vi blir født. For noen er den høy og andre lav. Så kommer all påvirkning underveis i livet og påvirker terskelen. Jeg trodde at jeg tålte alt, jeg klappa meg på brystet og sa litt kjekt.. Fy søren å flink jeg er, jeg har lært meg å takle og leve med den smerten, til slutt til og med døgnet rundt. Mindre og mindre kontinuerlig søvn taklet jeg og fint. Klappet meg på brystet og sa, fy søren hvor flink jeg er som takler fint både 1 og 2 jobber med 4-5 t søvn pr natt.
Men det gikk jo ikke så bra.. Jeg fant jo ut i ettertid (av psykolog) at jeg hadde blitt så flink til å fortrenge smerter, at jeg var dissosiativ, dvs. jeg greide å skille mellom hode og kropp så jeg ikke kjente smerten eller registrerte den kan man vel si. Forøvrig fant ikke psykologen noe feil med meg annet enn at jeg jo er eiekjær, lojal, pågående, sta og selvdrivende. DET talte ikke til min fordel når jeg ble dårligere og dårligere over en del år, og aller minst nå.
Jeg hÃ¥per for din del at du ikke har smertefølsomhets genet som jeg har, for da er plutselig begeret fullt og du kan risikere Ã¥ slite med HELE nervesystemet ditt. ALLE de autonome (automatiske) prosessene i kroppen blir forstyrret. Det pÃ¥virker søvn, fordøyelse, temperatur i kroppen, hukommelse, nervestmerter over hele kroppen i tillegg til de andre smertene, muskelspasmer, voldsom og nesten konstant hodepine, taleproblemer, gangsperre og omtrent 50 symptomer til… Ingenting som før skjedde automatisk, fungerer lenger. Hjernen min vet ikke forskjell pÃ¥ natt og dag, den fÃ¥r ikke restituert seg slik at søvnkvaliteten er der den skal være, ei heller cellefornyelse fungerer, immunforsvaret er spinnvilt og den husker ikke hvilke virus jeg bør være resistent mot og det tÃ¥ler knapt en sparktur eller lett svømmetrening før jeg “belønnes” med 5 dager mini-influensa. Kroppen greier ikke Ã¥ justere seg etter temperatur slik at du fryser spent i hjel og svetter som du løper marathon, uten at du har gjort noe spesielt i det hele tatt, Kniven stikkes ikke lenger bare der du hadde vondt, men smerter over hele kroppen som er stikkende, brennende, sviende, dirrende og 7 typer til, overalt eller flytter seg rundt og øker pÃ¥ ved belastning pÃ¥ høyst hverdagslige aktiviteter, eller bare en aktivitet pÃ¥ feil dag.. Mage/tarm greier ikke den enkleste oppgave fordi kroppen er konstant betent overalt. Vanlig hodepine er en fin dag. Og mye mer..
Det jeg kanskje forsøker å si er; ikke vent til det er for seint.. hvis du ikke får god hjelp av lege eller spesialister, oppsøk en ny, få en 2nd opinion. Min erfaring er at ofte så blir ikke det EGENTLIGE problemet oppdaget før man har blitt kronisk og da er det i realiteten for seint. Spør spør spør; kan det opereres, kan en annen type fysioterapi funke, hvis det ikke er en fiks, kan du vurdere å jobbe redusert? For det er en skikkelig ond sirkel og komme hjem mye av tiden og sove fordi man har brukt all energi på å takle arbeidsdagen. Jeg vet jeg ikke bør snakke, for jeg snakker av erfaring og har vært verstingen som møtte på jobb uansett okke som, men fordi det har vært en veldig dyrebar erfaring som pr nå ikke gjør meg i stand til å jobbe noe som helst med alt det medfører av sorg og tap av livskvalitet, ber jeg deg om å snu alle steiner du kan før det er for sent.
Jeg slo meg til ro med i såå mange Ã¥r legens; “det er muskulært, det gÃ¥r over” og var knapt sykemeldt noen gang. PÃ¥ det verste gikk jeg 3-4 g i uka til fysio og manuell terapeut, BARE sÃ¥ jeg kunne være i jobb. I ettertid ser jeg at dette nok ikke var det smarteste, men gjort er gjort og spist er spist.
Jeg er likevel heldig. Jeg har godmannen min og stjerna mi på 5 år, men jeg skulle så gjerne vært i jobb og det var jo så mye vi som familie skulle gjøre. Men jeg har vel nå etter mange opp og nedturer innsett at min lykke må komme bitvis og delt på de ytterst få dagene som jeg er sånn noenlunde. Og tro meg, det kan gå dager, uker og måneder mellom dem. Og de økonomiske bekymringene.. jeg håper vi får beholde huset vårt.. da skal jeg ikke ønske meg ferier eller noe mer.. Jeg er takknemlig som får leve.
Søk hjelp snille deg Vera og husk sitatet; Kirkegårdene er fulle av uunnværlige mennesker.
Charles de Gaulle || Døden
Klem <3
Renate Nordby Sandnes: Jeg er hos legen med jevne mellomrom og jeg har behandling sÃ¥ det er under kontroll skjønner du. VinterhalvÃ¥ret er den verste tiden, sÃ¥ jeg ser fram til varmere vær… Sol og varme er god medisin for meg :o)) Det er leddgikt øl i familien sÃ¥ mine plager er ikke overraskende.
Skal sende deg litt healing for å se om det kan lindre litt
Mariann: Tusen takk :o))